Seks år tilbake. Paris. Blomsterhavet utenfor Bataclan. Væpnede soldater i gatene. Folk takket dem for at de var der.
Alt var preget av den islamistiske terroren 13. november.
Og av klimatoppmøtet.
Jeg hadde tatt meg fri fra jobben. Mye bedre å oppleve den kollektive psykosen fra tilskuerplass i Paris, enn å måtte formidle det hele til lytterne her hjemme, uten rom for nyanser og motforestillinger.
I løpet av dette året ble grunnlaget lagt for den senere formaliseringen av styring og ensretting av klimajournalistikken i NRK, hvor det allerede i flere år hadde vært et de facto forbud mot nyansering. Det ble avholdt store interne møter som ledd i koordinering av journalistikken, og hvor medarbeidere som skulle dekke klimaspørsmål fikk veiledning i korrekt journalistikk på området.
Helt siden de første store internasjonale klimamøtene på 90-tallet hadde «riktige» holdninger vært et nødvendig kriterium for å kunne dekke begivenhetene for NRK. På et av møtene var vi uten egen reporter, jeg tror det var i Johannesburg 2002, der Kyotoprotokollen skulle settes i kraft. Eller på COP7 i Marrakesh høsten før. Uansett, miljøvernminister Børge Brende rapporterte villig, og ringte oss både sent og tidlig med rapporter, kommentarer og analyser. Jeg har vel aldri opplevd en så ivrig korrespondent.
Men lenge var det faktisk mulig å nyansere stoffet, og bringe inn andre synspunkter enn klimabevegelsens og myndighetenes. Etter Københavnmøtet i 2009, og fram til Paris 2015, ble denne muligheten fjernet. Resultatet ble, året etter, en egen klimastab fordelt på grupper i Oslo, Bergen og Trondheim. Det ble formulert retningslinjer om å unngå såkalt «falsk balanse». Utestengelsen av klimafaglige motforestillinger ble dermed formalisert. Den eneste formen for kritisk journalistikk som kan aksepteres nå, er å hevde at det grønne skiftet er for pinglete, og at klimakrisa er enda verre enn tidligere antatt, som det heter.
Vel, jeg bodde i Oberkampf-området, i Rue de Malte, hvor jeg fant meg et trivelig og billig hotell noen år tidligere. I nabokvartalet lå Bataclan og blomstene, den andre veien, Republikkplassen. Café Republique ble min daglige observasjonspost mot forsamlinger av kjente fjes fra klimabevegelse og presse som frekventerte plassen. Når mine norske kolleger dukket opp, løftet jeg Le Figaro litt høyere og tok på meg solbrillene, selv om det var grått og trist.
Anything for a quiet life, som Ray Davies synger.
Noe liv og røre trenger man likevel, men det må være av den oppløftende sorten. Jeg tok en taxi til Hotel California i Rue de Berri. Der var det god stemning og høyt under taket. På den alternative klimakonferansen kunne man senke skuldrene og se verden slik den faktisk er. Man snakket om fysiske observasjoner, ikke om hypotetiske skrekkscenarier.
Og ingen i lokalet fordømte deg for dine klimasynder. Inntil pressen dukket opp. Et mer pinlig opptrinn fra mine kolleger i journalistikken kan jeg ikke huske å ha opplevd. Reportere og TV-team plasserte seg mellom stolradene i lokalet, og ropte skjellsord mot foredragsholderne. Det var en helt uvirkelig seanse.
Klimaalarmistiske bloggere har senere beskrevet episoden som «Heartland Institute’s overgrep mot pressen». De stakkars seriøse journalistene skal ha blitt kastet ut, og fri journalistikk kneblet. Sludder. For en ro og tålmodighet arrangørene og foredragsholderne viste! De lot journalistene få utløp for sine primitive barnlige lyster, før de tilbød å la seg intervjue, noe som selvsagt ikke var hensikten med opptrinnet.
En av pøbeljournalistene traff jeg igjen utenfor Cinéma du Panthéon i Latinerkvarteret kvelden etter. En fyr fra NBC, så vidt jeg husker. Også der sto han og brølte, denne gang mot premiere-visningen av filmen Climate Hustle. Det ble litt for heftige bruduljer utenfor kinoen, så politiet dukket opp. Journalistpøbelen stakk med halen mellom beina. Jeg tok et bilde av fyren, der han rømte over et fotgjengerfelt og svingte ned mot en McDonald’s-restaurant.
Så ankom filmens produsenter og aktører i hvit limousin, ble ønsket velkommen av en kar i isbjørnkostyme, og gikk opp den røde løperen i god Hollywood-stil. Noen har fortsatt humoren i behold…
Jeg var ikke påmeldt til noe som helst, hverken film eller premierefest, men tenkte jeg kunne gjøre et forsøk på å få bli med på moroa. Jeg gikk opp den røde løperen og prøvde å sjarmere kvinnen som tok imot. Hun beklaget, og jeg så at hun var oppriktig lei seg. Da grep en mann bak henne inn: He is my guest. Det var Christopher Horner, en kjent jurist, forfatter og skeptiker, forhatt av alarmistene for sin skarpe penn.
Filmen var framifrå, og festen en stor opplevelse. De var der, alle sammen, de med beina på jorden og fornuften i behold.
Dagen etter gikk jeg på stamkaféen til en av de mest profilerte katastrofistene i NRK. Han var ikke der, men jeg sendte ham det bildet jeg deler nederst her, og det satte han stor pris på.
"Upartiske" journalisters reaksjon til Paris-avtalen:
PS!
En annen forhenværende NRK-journalist, Rainer Prang, kommenterer denne historien slik:
Norsk presse består per i dag av journalister, som primært ønsker seg et venstreorientert styre.
Fredag 7. mai i år ble "Medieundersøkelsen 2021" lagt frem på nordiske mediedager. I undersøkelsen er det med 847 medlemmer av Norsk Journalistlag. 629 har fortalt hvem de vil stemme på.
Dersom journalister var de eneste med stemmerett i Norge, ville Rødt fått en oppslutning på 10,3 prosent. SV ville fått 17,3 prosent og MDG ville fått 15,1 prosent. Arbeiderpartiet ville gått seirende ut med 24,2 prosent.
Til sammenligning er det bare 12,9 prosent som ville stemt på Høyre. Frp ville fått kun 1,9 prosent, det samme med KrF. Senterpartiets oppslutning blant journalistene i Norge er på 10 prosent og Venstre 4,8 prosent.
Hver eneste dag blir du innpodet "føleri" knyttet til hva norske journalister ønsker at du skal få av fakta.
Du ser det i dekningen av utenrikspolitikken, og særlig tydelig var det da Donald Trump var president/ stilte til gjenvalg, du ser det i klima- og energispørsmål, i saker knyttet til innvandring og dårlig integrering, samt pandemi-håndteringen, at pressen svikter totalt.
Derfra og ut til folket, som får servert seg "sminkede nyheter" i grell innpakning hver eneste dag fra barnsben av, er veien lang til at det skal "spire". Folk hjernevaskes rett og slett.
Min påstand er, at det vi her er vitne til av ensretting går Goebbels-filosofien en høy gang. Hitlers propagandaminister sverget til tesen om "den store løgnen" Adolf Hitler selv lanserte, som lød på følgende vis:
* Hvis en løgn repeteres tilstrekkelig mange ganger blir den til en sannhet
* Jo større løgnen er, desto større er muligheten for at den blir trodd
* En løgn så kolossal at ingen kan tro at noen ønsker å forvrenge sannheten så voldsomt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar