Da COP29 ble avsluttet i Baku, etterlot den et spor av
brutte løfter, hule floskler og et klimafinansieringsløfte på 300 milliarder
dollar per år som allerede blir behandlet som monopolpenger. For deltakerne var
dette toppmøtet ment å være et vendepunkt – en global kumbaya for å doble
Paris-avtalen og gi utviklede nasjoner så dårlig samvittighet at det ville
resultere i flere klimapenger. I stedet våknet de opp til en brutal realitet:
President Donald J. Trump er tilbake, og han er bevæpnet med et kabinett som er
fast bestemt på å makulere den grønne byråkratiske utopien raskere enn Greta
Thunberg kan si: «Hvordan våger du?»
Pakken på 300 milliarder dollar for å "hjelpe"
utviklingsland har blitt hyllet som en seier - hvis du definerer en seier som å
tvinge vestlige skattebetalere til å dytte vindparker på land der elektrisitet
fortsatt anses som en luksus. Mottakerne er naturligvis ikke fornøyde. De
kaller det allerede "skuffende utilstrekkelig", som grovt sett kan
oversettes til "Fin start - nå doble det, og kanskje vi slutter å
klage."
Men den virkelige historien er ikke den falske klimaenheten
i Baku; det er det katastrofale skiftet som kommer i Washington, D.C. Med
Trumps tilbakekomst er USA klar til å forlate Parisavtalen (igjen), fryse ut
det globale klimaaristokratiet og gjøre amerikansk energi stor igjen.
Parisavtalen
død igjen
Paris-avtalen har alltid vært en kostbar farse, en symbolsk
gest som er utformet som en global løsning. Hovedformålet? Å overføre rikdom
fra produktive nasjoner til de politisk korrupte under dekke av
«klimarettferdighet». Sagt på en annen måte: overføre rikdom fra fattige
folk i rike lant til rike folk i fattige land. Selvfølgelig sitter Kina –
verdens største utslippskilde – pent med vage løfter og ingen faktiske
forpliktelser. Trumps utgang fra denne svindelen er like mye sunn fornuft som
det er en nødvendighet.
Trump og hans nye team forstår hva COP29-publikummet ikke
kan innrømme: Paris-avtalen ble utformet for å lenke den amerikanske økonomien
og samtidig slippe de virkelige forurenserne av kroken. Det er ikke noe mer enn
en glorifisert formuefordelingsordning, og de amerikanske og europeiske skattebetalerne er taperne.
Slik har Trump tenkt å ordne opp i dette.
Hvis COP29-delegater nipper til syrenøytraliserende midler
med sin organiske fairtrade-kaffe denne morgenen, er det fordi Trumps
kabinettvalg leses som en klimaalarmists verste mareritt.
Doug Burgum: innenriksminister
Burgums flytting til innenriksministeriet lover full gass
tilbake til energidominans. Glem Bidens endeløse føderale landboremoratorier –
Burgum låser opp amerikanske ressurser raskere enn klimaaktivister kan lenke
seg til en bulldoser. Innenriksdepartementet skal ikke lenger være en lekeplass
for miljøjurister; det vil bli det det alltid var ment å være – en forvalter av
amerikansk land for energi, jobber og vekst.
Hans første trekk? Åpne Arctic National Wildlife Refuge for
boring, der milliarder av fat olje ligger under uberørt tundra som aktivister
mener er for bra for menneskelig bruk. Burgum er ikke der for å klemme trær –
han er her for å effektgjøre nasjonen.
Lee Zeldin: Leder for forurensingsdepartementet (EPA).
Trumps valg av Zeldin til å lede EPA er genialt. Zeldin er
en sterk kritiker av den administrative staten, og vet at EPA har blitt kapret
av ideologer som bryr seg mer om å regulere kuafis enn å ta opp ekte
miljøspørsmål. Forvent at Zeldin demonterer EPAs endeløse byråkrati, demonterer
Bidens «executive orders» og avslutter
den absurde " waters of the United States "-regelen som behandler
gjørmepytter på samme vis som Mississippi-elven.
Zeldin ansettes ikke for å bli venner med europeiske
teknokrater; han er der for å demontere deres favorittverktøy for økonomisk
sabotasje. Hvis COP30-delegater ønsker å gråte inn i sine karbonnøytrale
cocktailer, så får det være. Zeldin har ett budskap til dem: "Reguler din
egen økonomi."
Chris Wright: Den iherdige forsvareren av fossil energi
Chris Wrights utnevnelse som energiminister er et seismisk
skifte i amerikansk energipolitikk. Wright er en uunnskyldende forkjemper for
olje, gass og atomkraft, og vet at grunnlaget for moderne sivilisasjon ikke er
drevet av ønsketenkning. Glem solcellepaneler som ikke virker om natten eller
vindturbiner som fryser i kulden – Wrights fokus er på det som fungerer: rimelig,
pålitelig energi som driver amerikansk industri og hjem.
Hans første forretningsordre vil være å demontere tilskuddordninger
(subsidie-tilkarrings-ordninger) for ineffektive fornybare energikilder, og
tvinge vind og sol til å konkurrere på meritter i stedet for handouts. Wright
har gjort det klart: energipolitikk bør ikke slå amerikanere konkurs ved å jage
tvilsomme grønne drømmer. I stedet vil han utvide innenlandsk produksjon av
fossilt brensel, kutte reguleringer og gjenopplive kjernekraft for å sikre et
stabilt nett og energiuavhengighet.
Globalt signaliserer Wrights ledelse at USA er tilbake i
energispillet. LNG-eksporten vil øke, allierte vil bli styrket, og motstandere
som er avhengige av olje- og gasseffekt vil miste sin makt. Mens klimaeliten
beklager utnevnelsen hans, vil Wright være opptatt med å gjøre energi rimelig,
tilgjengelig og unektelig amerikansk.
Forgreninger:
En kald klimakrig
Det globale klimaaristokratiet er i full nedsmeltingsmodus.
Trumps America First-oppblomstring vil oppmuntre andre nasjoner til å revurdere
sine forpliktelser til Paris-avtalen. Hvorfor skal Europa betale regningen for
global avkarbonisering hvis USA ikke spiller med? Kina og India vil
selvfølgelig fortsette å bygge kullanlegg mens de later som de bryr seg. Hele
klimakorthuset er i ferd med å kollapse under sine egne motsetninger.
Innenlands vil amerikanerne se en energirenessanse. Forvent
gassprisene å stupe etter hvert som boringen kommer tilbake for fullt. Krigen
mot naturgass? Over. Angrepet på kull? Ferdig. Atomkraft? Tilbake i spillet.
Resultatet: jobber, vekst og billigere energi for vanlige amerikanere. I
mellomtiden vil klimaelitene bli stadig mer ignorert.
COP29: En
absurditet
La oss ta et øyeblikk til å sette pris på det absurde i
selve COP29. Delegater fra 196 nasjoner brukte to uker på å forelese verden om
karbonavtrykk mens de chartret private jetfly, spiste kaviar og presset på
"løsninger" som beriker seg selv på alle andres bekostning. De feiret
til og med et globalt karbonkredittmarked som er bestemt til å bli miljøvernets
Enron.
Og så, akkurat da de fullførte sine grandiose avtaler,
kunngjorde Trump sine kabinettvalg. Det er nesten poetisk. Timingen kunne ikke
vært bedre hvis den var skrevet av en Hollywood-manusforfatter. Mens COP29
klappet seg selv på skulderen, signaliserte Trumps Amerika at de ikke har til
hensikt å spille med.
Sluttord
COP29-avtalene vil gå inn som en annen oppføring i annalene
om klimaangrepshistorien – en samling tomme løfter og uhåndhevbare løfter.
Trumps retur, kombinert med hans America First-kabinett, sikrer at USA vil
fokusere på reelle prioriteringer: energiuavhengighet, økonomisk vekst og å
sette amerikanerne først.
For klimaeliten var COP29 ikke bare en fiasko; det var en
begravelse. Parisavtalen er død. Den globale klimaagendaen er på livsstøtte. Og
Amerika? Det brøler tilbake til livet. Beklager, Greta. Beklager, Baku. De
voksne er tilbake i styret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar