Mange klimaaktivister innser nå at realismen tar over

 

Klimaaktivister flest har i den senere tid arbeidet seg gjennom fire av de fem sorgfasene (fornektelse, sinne, forhandling og depresjon), men den siste, aksept, mangler hos mange. Aksept ville bety å erkjenne at den såkalte «klimakrisen» aldri var en fysisk realitet, men en politisk konstruksjon, at velgerne hadde avvist kostbare planer, og at modeller ikke kan erstatte virkeligheten. 

Så kom New York Times med en lang klagesang med tittelen [oversatt] «Det er ikke bare USA. Hele verden er lei av klimapolitikken.» For én gangs skyld er tonen mindre heftig og mer sukkende resignert. Hvis du leser hele artikkelen nøye, virker det som en utilsiktet innrømmelse av at Parisavtalens æra er over. Ikke bare stoppet opp, ikke bare forsinket – over. Med andre ord, det ligner mye på aksept.

Allerede starten på artikkelen er bemerkelsesverdig:

«For ti år siden i høst samlet forskere og diplomater fra 195 land seg i Le Bourget, nord for Paris, og smidde en plan for å redde verden. De kalte den ganske enkelt «Parisavtalen», men den var tydeligvis en milepæl i klimapolitikken: en nesten universell global forpliktelse til å forhindre katastrofale temperaturøkninger og sikre en mer levelig fremtid for alle. Barack Obama roste avtalen som president og erklærte Paris som «den beste sjansen vi har til å redde den eneste planeten vi har.

 

Det ble tidlig hevdet: Paris var ikke en forhandling om politikk, men en plan for å «redde verden». Problemet er at virkeligheten sjelden samarbeider med slagord. Et tiår senere innrømmer Times at nesten ingen av disse løftene har blitt holdt, og at velgerne heller ikke var villige til å ofre noe for dem.

«På fjorårets FN-klimakonferanse (COP29) roste vertslandets president, Ilham Aliyev fra Aserbajdsjan, olje og gass som «gaver fra Gud», og selv om de årlige konferansene siden Paris ofte har vært høyprofilerte, stjernespekkede begivenheter, var det denne gangen få verdensledere til stede. Joseph R. Biden, daværende president, møtte ikke opp. Heller ikke visepresident Kamala Harris, Kinas president Xi Jinping eller Europakommisjonens president Ursula von der Leyen. Frankrikes president Emmanuel Macron var også fraværende ... Før konferansen erklærte en offisiell FN-rapport at det ikke hadde blitt gjort noen fremskritt med klimatiltak i fjor.»

Så mye for de «essensielle» møtene mellom de mektige og innflytelsesrike. Når selv vertene roser fossilt brensel som en guddommelig velsignelse, er fasaden borte. Det vi ser her er ikke en ny hastverk, men ledere som i stillhet distanserer seg fra en agenda de vet at offentligheten ikke vil støtte.

«Årets konferanse, som finner sted i Brasil i november, er ment å være mer betydningsfull: COP30 markerer 10-årsjubileet for Paris-konferansen, og alle 195 parter ... forventes å ankomme med oppdaterte dekarboniseringsplaner. Men da en formell frist gikk ut i februar i år, hadde bare 15 land – bare 8 prosent – ​​oppfylt oppgaven. Måneder senere har flere planer blitt mottatt, men det kan argumenteres for at bare én av dem faktisk er i samsvar med målene i Parisavtalen ... og mer enn halvparten av dem representerer tilbakeskritt.»

Frister ignoreres, løfter vannes ut, og «å gå tilbake» er normen. Tenk deg om dette var en hvilken som helst annen internasjonal avtale – for eksempel om kontroll av atomvåpen – der 92 prosent av underskriverne ikke overholdt formalitetene. Ville noen anse den som bindende? Likevel blir Parisavtalen fortsatt behandlet som om den har vekt. Selv Times kan ikke lenger tilsløre sannheten: Det har den ikke. The Times skriver:

«Nord for oss utførte den tidligere sentralbanksjefen Mark Carney ... Canadas statsminister i mars, som sin første handling i embetet å oppheve landets karbonavgift før han vant en overveldende valgseier i april. Sør for oss har den meksikanske presidenten Claudia Sheinbaum, en tidligere klimaforsker, påberopt seg prinsippet om «energisuverenitet» og skrytt av landets blomstrende olje- og gassproduksjon – og har en av de høyeste oppslutningsgradene blant alle folkevalgte ledere i verden.»

Dette er demokrati i praksis. Gitt et valg, velger velgerne billigere energi og nasjonal suverenitet fremfor internasjonale forpliktelser. Dette er ikke den «selvtilfredsheten» Times beklager – det er publikums vilje. Når olje- og gassvennlige politikere vinner store seire mens karbonavgifter er politisk selvmord, er dommen klar.

«Du kan ikke ta to steg på noen internasjonal konferanse i dag uten at «pragmatisme» og «realisme» blir slengt rundt som agenda ... hele denne klimasaken er rett og slett for vanskelig.»

 

Dette var det Jason Bordoff, en tidligere rådgiver for Obama, sa. Med andre ord: Klimabevegelsen har kollidert med grensene for den politiske virkeligheten. Det aktivister en gang forkledde som en «moralsk forpliktelse» har degenerert til teknokratisk sjargong: pragmatisme, realisme, vanskeligheter. Enkelt sagt: Det er over.

The Times innrømmer til og med det klimarealistene har understreket i flere tiår:

«Meningsmålinger viser at velgerne ikke prioriterer dekarbonisering, og enda viktigere, de er ikke villige til å betale mye for det.»

 

Denne ene setningen tilbakeviser årevis med retorikk om den «overveldende offentlige etterspørselen» etter klimahandling. Støtten svinner i det øyeblikket kostnadene oppstår. Politikere forstår dette, men aktivister har nektet å innrømme det. Nå må til og med The Times åpent erkjenne det.

Og dermed har stemningen endret seg fra revolusjon til resignasjon:

«Progressive har lenge trodd at klimapolitikk var en slags tautrekking, der det å dra hardere ville dra mange på den andre siden over kanten og gi motvillig støtte ... Men det ser også litt ut som om de dro så hardt at de kollapset i uorden.»

Nettopp. Jo sterkere presset mot netto null, desto større tilbakeslag. Det som var ment å være en positiv stimulans har i stedet spilt hele bevegelsen ut over sidelinja.

Selv Christiana Figueres, arkitekten bak Parisavtalen, prøver nå å omtolke fiaskoen som evolusjon:

«Det handler ikke lenger om klimapolitikk. Det handler om klimaøkonomi.»

Dette betyr at æraen med traktater, toppmøter og vidtrekkende globale løfter er over. Hvis utslippene i det hele tatt går ned, vil det være fordi markeder og forbrukere anser fornybar energi som gunstig – ikke fordi politikere krever ofre.

Times har ikke gitt opp vanen med å bruke alarmistiske adjektiver. Uttrykk som «skremmende tempo» og «dyster fremtid» dukker opp, som for å forsikre leserne om at frykten deres fortsatt er berettiget. Men tonen har endret seg. Borte er de «siste sjansene» og «endelige advarslene». I stedet kommer den slitne erkjennelsen av at det store Paris-prosjektet har kollapset under sin egen vekt.

Kort sagt, bevegelsen har nådd det femte stadiet av sorg: aksept. Ikke aksept av at planeten er dømt, men aksept av at klimapolitikken som ble utformet i Paris er over. NYT innrømmer dette uten å si det noen gang. Den store saken har blitt et spøkelse: toppmøter deltas ikke i lenger, løfter holdes ikke lenger, og publikum er ikke lenger overbevist.

Paris skulle innlede en ny moralsk orden. I stedet førte det til et tiår med tomme løfter, kostbare fiaskoer og politisk motreaksjon. Det er historien Times endelig har begynt å fortelle.

Sorgen er deres. Lettelsen er vår, vi som er realister.

 

Kilde: Eike