Verden trekker seg tilbake fra det grønne skiftet

Verden trekker seg tilbake fra det grønne skiftet – selv EU utsetter å sette et nytt mål

Verden trekker seg sakte tilbake:

Kina og India har aldri tatt nullutslippsmålene høytidelig. USA gjorde det, men ikke nå mer. Canada så ut til å gjøre det, men for å bli valgbar droppet Mark Carney landets karbonavgift i det øyeblikket han ble utnevnt til statsminister (fordi motstanderen hans, Pierre Poilievre, hadde gjort det til en sentral del av plattformen sin å oppheve den føderale karbonavgiften). Mexicos president har en doktorgrad i energiteknikk og miljøpolitikk, og snakker nå om «energisikkerhet» og å øke olje- og gassproduksjonen. I mellomtiden har NewZealand reversert olje- og gassforbudet, oppmuntrer til gruvedrift og vil utsette prisingen av landbruksutslipp med fem år.

Med upåklagelig timing, akkurat idet vi her i landet kunngjør nye og mer umulig mål, krangler Tyskland og Frankrike om EU-målet, og EU vil nå gå glipp av FNs frist.

 

EU står overfor forsinkelse av klimamål, risikerer å mislykkes med FNs frist

Av Seneca ESG:

EU står i fare for å mislykkes med en viktig FN-frist for å sende inn oppdaterte klimamål, ettersom interne uenigheter hindrer fremdriften med et foreslått utslippsreduksjonsmål for 2040. Blokken hadde som mål å kutte utslippene med omtrent 90 % sammenlignet med 1990-nivået innen 2040, noe som danner en kritisk milepæl på veien mot netto null innen 2050.

Imidlertid har flere medlemsstater – særlig Frankrike, Italia og Polen – uttrykt bekymring over den økonomiske virkningen og gjennomførbarheten av et så ambisiøst mål. Disse innvendingene førte til utsettelsen av en planlagt avstemning i Miljørådet, opprinnelig planlagt til midten av september. Som et resultat forventes EU-lederne å ta opp saken på nytt på et høynivåtoppmøte i oktober.

I mellomtiden vurderer EU en «intensjonserklæring» som skisserer et potensielt utslippsreduksjonsområde på 66,3 % til 72,5 % innen 2035, sammenlignet med 1990-nivået.

 

Frankrike har ledet an i å utsette kunngjøringen, spesielt av 2040-målet.

Reuters 2. september: 

I et lukket møte med EU-diplomater tirsdag sa Frankrike at 2040-målet ikke ville være klart for godkjenning av ministrene denne måneden, fortalte to diplomater med kjennskap til samtalene til Reuters. Frankrike er fanget i en innenrikspolitisk krise, og regjeringen står overfor et potensielt kollaps i en tillitsavstemning neste uke. En fransk diplomatisk kilde sa at regjeringen hadde gjentatt sin bekymring for om klimamålet for 2040 er gjennomførbart ...

 

Selv New York Times, superforkjemper for klimaaktivismen, beklager kollapsen av Parisavtalens håp og drømmer.

Det er litt selvransakelse her (men ikke mye). For det meste er dette bare nostalgi.

Det er ikke bare USA. Hele verden har blitt lei av klimapolitikken.

(It isn’t Just the U.S. The Whole World Has Soured on Climate Politics.)

av David Wallace-Wells, New York Times:

For ti år siden i høst samlet forskere og diplomater fra 195 land seg i Le Bourget, like nord for Paris, og utarbeidet en plan for å redde verden. … Paris var ikke bare et kort utbrudd av klimaoptimisme. For mange så det ut som løftet om en helt ny æra…

 

Se, klimahandling fylte et åndelig tomrom (og du trodde det skulle stoppe stormer?)

 

Men med den globale krigen mot terror for lengst forsvunnet til en tragisk farse og en ny kald krig som ennå ikke var godt krystallisert i den offentlige fantasien, så det ut til at den amerikanskledede globale orden også manglet en viss mening. Her kom det eksistensielle prosjektet med klimahandling for å fylle det semi-åndelige tomrommet, i hvert fall for noen av dem som følte det.

Nå har nesten overalt hvor vi ser, klimaalarm blitt til «selvtilfredshet og likegyldighet» ...

 

Mot nord (i Canada) ble den tidligere sentralbanksjefen Mark Carney – hvis advarsler i 2015 om de økonomiske risikoene fra klimaendringer bidro til å legge grunnlaget for Paris ved å alarmere verdens bankelite – Canadas statsminister i mars, og som sin aller første handling i embetet fjernet han landets karbonavgift, før han stormet til en skredseier i valget i april. Mot sør har president Claudia Sheinbaum i Mexico, en tidligere klimaforsker, påberopt seg prinsippet om «energisuverenitet» og skrytt av blomstrende olje- og gassproduksjon i landet sitt – og har en av de høyeste oppslutningene blant alle valgte ledere i verden. Nesten overalt hvor du ser, har toppen av klimaalarm som fulgte Paris, gitt vei til noe tilhengerne deres kanskje beskriver som klimamoderasjon, men som kritikere ville kalle selvtilfredshet eller likegyldighet.

 

Progressive trodde lenge at klimapolitikk var en slags tautrekking, der det å dra hardere ville trekke mange på den andre siden over streken til motvillig støtte. Til en viss grad var det det som skjedde etter Paris, med forkjempere som endret Overton-vinduet ganske dramatisk og oppnådde betydelige gevinster underveis.

Men det ser også litt ut som om de trakk så hardt at de kollapset i uorden.

 

Forfatteren, David Wells-Wallace, bruker andre halvdel av artikkelen på å late som om fornybar energi fortsatt vil ta over strømnettet (vi installerer så mange, sier han!). Han innser ikke hvor lite fossil energi de fortrenger.

 

Scott Adams lurer også på hvor klimahysteriet har blitt av?

Scott Adams, tegneserieskaperen fra Dilbert, bemerker: «Klimahysteriet har forsvunnet.»

Han siterer noen som kalles en forkledd velstående profesjonell – som har en teori om hvorfor klimahysteriet har forsvunnet. Han lurer på om det hele var astroturfed (kunstig grasrotbevegelse) fordi milliardærer finansierte hysteriet? Og han teoretiserer at nå som klimakranen har tørket ut, gidder ikke milliardærene å lage et helvete. Adams påpeker at siden den amerikanske regjeringen tok bort de store pengene, burde det være mer klimaangst i verden, ikke mindre – med mindre graden av klaging selvfølgelig var relatert til hvor mye penger de kunne få ut av saken.

 

For øyeblikket er den siste store, gjenværende delen av rent klimahysteri i verden blant politikerne i Norge og Australia.

Kilde: JoanneNova