På samme vis som når filer lastes ned, blir strømmet media delt opp i en rekke datapakker. Disse datapakkene rekonstrueres deretter til den originale filen av applikasjonen brukeren bruker som en strømmespiller for media. Strømming av media er mer effektivt enn nedlasting av media fordi en kopi av hele filen ikke trenger å lagres på seerens enhet før avspillingen kan begynne. I stedet kopieres bare en liten del av filen, og den delen slettes for å gi plass til den neste delen etter at den er konsumert.
Likevel ville det kreves en ublu mengde båndbredde, eller kapasitet, for å strømme kvalitetsmedier hvis det ikke var for kodeker. Kodeker har to komponenter: en koder som komprimerer dataene før de forlater serveren til brukerens datamaskin, og en dekoder som dekomprimerer dataene når de ankommer. Kodeker finnes i to typer: tapsgivende og tapsfrie. Tapsgivende kodeker sletter overflødig informasjon for å redusere den overførte filstørrelsen. De kan også redusere farger, senke skjermoppløsningen, redusere bildefrekvensen og fjerne lydfrekvenser utenfor området som folk flest kan høre (20–20 000 hertz). Eksempler på tapsgivende kodeker inkluderer MP3 og AAC for lydfiler og MPEG-2 for videofiler. Tapsfrie kodeker beholder mer av en fils opprinnelige formatering, men resulterer i større filstørrelser. Eksempler på tapsfrie lydkodeker er Apple Lossless Audio Codec og Dolby TrueHD. MSU Lossless Video Codec er et eksempel på en tapsfri videokodek.
For å forhindre avbrudd i en brukers lyd eller video av en treg eller uregelmessig internettforbindelse, laster strømmespillere inn noen få sekunders fil på forhånd, en prosess kjent som buffering. De største strømmeselskapene har også innholdsleveringsnettverk (CDN-er) som lagrer det mest populære innholdet sitt på servere geografisk nærmere der det skal strømmes. Dette systemet reduserer nettverkslatenstid (forsinkelser) og båndbreddekostnader ytterligere. Selskaper bruker også adaptiv bitrate-strømming (ABR), en Hypertext Transfer Protocol-basert (HTTP-basert) metode som kontinuerlig tilpasser hastigheten som media strømmes med til kvaliteten på seerens internettforbindelse og datamaskinens ytelse. Denne funksjonen er spesielt nyttig når sluttbrukeren reiser, ettersom seerens mobilnettverk kan bytte mellom høyhastighetsnettverk (4G eller 5G) og treghastighetsnettverk (3G).
Mediestrømming startet med noen få lite sette, eksperimentelle direktesendinger på 1990-tallet. Det første direktesendte arrangementet var en konsert av det amerikanske garasjerockbandet Severe Tire Damage. Mark Weiser, som spilte trommer for bandet, jobbet også ved Xerox Palo Alto Research Center, hvor MBone-strømmeteknologien (forkortelse for «multicast backbone») da ble utviklet. For å bevise at MBone fungerte, sendte utviklingsteamet Weiser og vennene hans fra juni 1993. Rolling Stones ble sendt året etter med mye større fanfare, men sjeldenheten og kostnadene ved MBone-utstyr betydde at bare rundt 200 datamaskiner kunne strømme arrangementene.
Fra 2010 til 2012 samarbeidet mer enn 50 selskaper – inkludert Microsoft, Adobe og Netflix – med International Organization for Standardization (ISO) og andre grupper for å utvikle MPEG-DASH (Dynamic Adaptive Streaming over HTTP), en standardprotokoll som kan fungere med alle andre protokoller. Dette steget utløste hele potensialet i strømmemediemarkedet, som fortsatte å vokse eksponentielt.
I 2019 startet «strømmekrigene», en æra med intens konkurranse mellom videostrømmeselskaper i et marked som hadde blitt overfylt. Katalysatoren var Disney+, som ble lansert i november samme år, noe som fikk andre selskaper til å utfordre Netflix. Selskapene kjempet for å differensiere seg ikke bare ved å skaffe seg populære TV- og filmtitler, men også ved å tilby eksklusivt, egenprodusert innhold. For eksempel lanserte NBCs strømmetjeneste Peacock sin versjon av reality-datingprogrammet Love Island USA i 2022, og for uken 7.–13. juli 2025 indikerte uavhengige Nielsen-data at programmet var det mest strømmede programmet i USA.
IPTV
Strømmetjenester som distribuerer ulovlig innhold tilbys ofte i form av IPTV-tjenester (Internet Protocol Television). Dette er internettbaserte tjenester som gjør det mulig å strømme bl.a. direktesendt TV-innhold uten tillatelse fra rettighetshaverne. Slike tjenester gir tilgang til ulike TV-kanaler (for eksempel sportskanaler) gjerne i kombinasjon med store mengder av ulovlige filmer og TV-serier. Typisk for slike tjenester er at de tilbys til en betydelig lavere pris enn lovlige strømmetjenester og at de publiserer svært mye innhold fra en rekke rettighetshavere. Enkelte ulovlige IPTV-tjenester krever også betaling i form av kryptovaluta.Ulovlig strømming kan medføre både erstatnings- og straffeansvar.
Etter åndsverkloven kan rettighetshaver kreve erstatning ved overtredelse. Domstolene kan også forby handlinger som medfører fortsatt overtredelse av opphavsretten (forbudsdom).
I tillegg kan overtredelse etter åndsverkloven straffes med bøter eller fengsel inntil ett år. Uberettiget tilgang til fjernsynssignaler er også straffbart etter straffeloven. Strafferammen her er den samme. Ved overtredelser på Internett kan domstolene bestemme at internettleverandøren skal utlevere abonnementsopplysninger (identiteten) bak en IP-adresse som kan knyttes til krenkelsen. Dette gjør det mulig for rettighetshavere å gjøre bl.a. erstatningskrav gjeldende.
Fremgangsmåte:
-
Velg
media og Open Network Stream
https://iptv-org.github.io/iptv/languages/nor.m3u
Sverige:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar