Litt av hvert: Nok en gang må individuell frihet ofres i de antatt høyere måls navn. Nok en gang hindres ytringsfrihet, meningsfrihet og samvittighetsfrihet

Václav Klaus - Tidligere finansminister, president og statsminister i Tsjekkia

"Nok en gang, med stadig økende press og makt, tvinges vi inn i en utopi som hevdes å være basert på vitenskap, og nok en gang må individuell frihet ofres i de antatt høyere måls navn. Nok en gang hindres ytringsfrihet, meningsfrihet og samvittighetsfrihet."

En markering fant sted ved Hlávka College i Tsjekkia til minne etter fløyelsrevolusjonen (16. november til 29. desember 1989) i Tsjekkoslovakia, da det kommunistiske styret tvunget til å gå av etter fredelige massedemonstrasjoner,. Blant talene var det bare én forberedt, gjennomtenkt og seriøs politisk tale. Den ble levert av tidligere president Václav Klaus på minnestedet foran Hlávka College. Det var her studentprotestene både mot den voksende nazismen og kommunistregimet hadde startet i sin tid.

Václav Klaus holdt en statsmannaktig og inspirerende tale til de høye representantene for tsjekkiske akademia og deres studenter. Det er ikke hans feil at den tilstedeværende reporteren begrenset innholdet i talen i et forkortet utdrag til setningen om at «kommunismen ikke ble beseiret av studenter eller meningsmotstandere», bare for å få denne forenklingen senere til å bli kopiert av resten av media. Dette er en grov og målrettet feilfremstilling av innholdet i talen. Derfor bør slik journalistisk slurv ikke gå upåaktet hen.

Václav Klaus snakket faktisk om noe annet enn bidraget fra studenter og dissidenter til kommunismens fall i 1989. Han brukte den høytidelige dagen i november til å oppfordre til at "vi ikke skulle la retten til kritisk tenkning og til utdanning uten indoktrinering være tatt fra oss" og for å minne den tsjekkiske offentligheten på den høytidelige dagen om at "leksjonene fra våre to 17. november er en inspirasjon og en veiledning for våre handlinger i nåtiden". Hans oppfordring om at vi «ikke skulle akseptere ting vi er uenige i, akkurat som studentene som bodde på disse hyblene for 82 år siden ikke aksepterte dem» var grunnleggende og avgjørende.

Innholdet i Václav Klaus' budskap var så forskjellig fra de overfladiske slagordene og tomme politiske snarveiene som media og dagens politikere oversvømmer oss med i dag. Som i Norge var det enkelte ting media kviet seg for å referere, i denne sammenheng kritikk av både COVID-stenging av samfunnet, WOKE-indoktrinering og klimaaktivisme.

Her er en oversettelse av talen:

Kjære professor Pavlíček, ærede rektorer, ærede gjester, mine damer og herrer,

Takk for at du inviterte meg til dette årsmøtet på dette historiske stedet denne kalde morgenen, som er med på å fremkalle stemningen over det som skjedde her for 82 år siden. Jeg har aldri takket nei til en invitasjon for å snakke her. Mange av oss møtes her gjentatte ganger i full visshet om at årsdagen 17. november faktisk er to merkedager – på noen måter like, på andre forskjellige. Begge merkedagene fortjener vår tilstedeværelse her.

Dagens nasjonaldag minner den nåværende generasjonen om to vendepunkt i vår moderne historie – nazistenes terror og forfølgelse av den tsjekkiske nasjonen for åtte tiår siden og kommunismens fall et halvt århundre senere. Den eldste av disse merkedagene, 17. november 1939, er et symbol på første akt av den mørkeste perioden i vår moderne historie, nemlig den tyske okkupasjonstiden. I de seks årene det varte, var det ikke bare livene til studentene som ble henrettet og forfulgt i forbindelse med demonstrasjonene på årsdagen 28. oktober som sto på spill, men hele nasjonens skjebne. De som levde da visste at den endelige «løsningen» på det tsjekkiske spørsmålet ville komme etter at tyskerne hadde vunnet andre verdenskrig.

Studentene i 1939 hadde ikke til hensikt å underkaste seg den tyske okkupasjonsmakten i stillhet. Den tragiske skjebnen til de henrettede, 1200 av deres kolleger i konsentrasjonsleire, nedleggelsen av de tsjekkiske universitetene og de facto forsøket på å utrydde den tsjekkiske intelligentsiaen brøt ikke nasjonens motstand mot okkupantene. Det som skjedde da imponerte ikke bare de nåværende generasjonene, men også fremtidige generasjoner rundt om i verden. Det er ingen tilfeldighet at denne dagen har blitt den internasjonale studentdagen.

Budskapet fra den første av disse to 17. november-hendelsene lot seg ikke viske ut, selv etter anstrengelsene til det andre totalitære regimet – kommunismen – som prøvde å overta tolkningen og misbruke det til sine egne maktformål.

Paraden av studenter og publikum til minne om Jan Opletal (en student som ble skutt og drept på et anti-nazistisk møte) og hans kolleger 17. november 1989 ble utløseren for slutten på kommunismen i vårt land. Brutaliteten som kommunistregimets undertrykkende krefter slo ned med på unge mennesker, åpnet øynene til de som kanskje ikke før da hadde sett og følt det uakseptable og uholdbare i det allerede fullstendig diskrediterte regimet.

Selv om det har gått 32 år siden disse hendelsene, er det mange av oss fortsatt husker dette. Vi vet at kommunismens fall var epokegjørende og av global karakter, at verken våre studenter eller våre dissidenter beseiret kommunismen, at den kollapset som alle lignende arrogante forsøk på å voldelig undertrykke menneskelig frihet og bygge en utopi som ikke er levedyktig, og at det kostet utallige menneskelige og materielle ofre. Trampingen på minnet om de modige studentene under den tyske okkupasjonen ble det siste dråpen som fikk begeret til å renne over.

Vi, som lar den 17. november 1939 fortsatt tale til oss selv den dag i dag, vi som aktivt gjennomlevde begivenhetene i november 1989, har begynt å frykte at de tider kommer tilbake som vi trodde aldri ville komme tilbake. Nok en gang, med stadig økende press og makt, tvinges vi inn i en utopi som hevdes å være basert på vitenskap, og nok en gang må individuell frihet ofres i de antatt høyere måls navn. Nok en gang hindres ytringsfrihet, meningsfrihet og samvittighetsfrihet. Vi er klar over tilfeller av brudd på grunnleggende borgerrettigheter garantert av Grunnloven, som ignorerer domstolenes meninger og strammer tauene til alle mulige forbud og restriksjoner.

Akkurat som i fortidens triste tider, kreves det ofre av den nåværende generasjonen, som visstnok vil sette en stopper for epidemien, og som om noen få århundrer angivelig vil bidra til at utviklingen av temperaturen på planeten vår vil bli korrekt. Frykten for fremtiden påtvinges oss og vi får beskjed om å gi etter og underkaste oss. Vi blir fortalt at mennesket er fremtidens fiende, vi blir fortalt at vi må ofre velstanden og fremtiden til landet vårt og skjebnen til våre barn og barnebarn til klimakrigens monstre. Vi må ofre oss selv nå, vi vil aldri se resultatene, eller først etter mange århundrer.

Hvis vi ikke vil gjenta den tragiske skjebnen til våre foreldre og besteforeldre på 1900-tallet, hvis vi vil unngå meningsløse og unødvendige ofre og prøvelser, må vi holde øyne og ører åpne. Lærdommen fra våre to arrangementer 17. november er en inspirasjon og en veiledning for våre handlinger i nuet. Vi må ikke akseptere ting vi er uenige i, akkurat som studentene som bodde på denne høgskolen for 82 år siden ikke godtok dem. Vi må ikke fratas vår rett til kritisk tenkning og til utdanning uten indoktrinering. Derfor er det bra at rektorene ved to av våre mest fremtredende universiteter er her.

Arven fra 17. november antyder optimistisk at utropere og talsmenn for den nye felles sannhet til slutt vil tape, og at de vil tape akkurat som deres forgjengere tapte i 1939 og 1989. Det er bra at vi fortsatt blir minnet om denne arven.

Václav Klaus, minneseremoni for den internasjonale studentdagen og nasjonaldagen 17. november foran Hlávka College, Praha, 17. november 2021