92 000 bondefangere, og de klarer fortsatt ikke å endre været…

COP31 kan være historiens største luksusreise, men pengene har forlatt rommet: Klimafinansieringen faller med 70 %

Mer enn 92 000 mennesker har dukket opp i Tyrkia til FNs årlige «julebord» – unnskyld, jeg mener «Conference of Parties», eller COP31. Det er ikke sikkert at alle faktisk virkelig kom, men antallet gir en pekepinn på hvor enorm industrien rundt klimafrykt har blitt. Og dette skjer til tross for at USA ikke sender noen offisiell delegasjon i det hele tatt.

Dette er heller ikke noe lite helgearrangement; hele programmet strekker seg over to hele uker. Dette er virkelig en luksustur på olympisk nivå. Det er en belønning til alle dem som har gjort «klimatroen» til sin karriere. Det er en slags «ledersamling» for de 80 000 fremste selgerne – en tur som i stor grad betales av verdens uheldige skattebetalere.

De endelige tallene blir først klare etter arrangementet, men til COP28 i Dubai meldte rundt 97 000 personer seg på, og 84 000 møtte faktisk opp. Hvis COP31 følger samme mønster, vil det tiltrekke seg rundt 80 000 deltakere. Tenk på hvor mange flyreiser dette innebærer, hvor mange måltider og hotellrom. Det er snakk om store summer. Det er snakk om store mengder karbonutslipp – men hvem bryr seg vel om det?

Det er ren gevinst uten motytelse. En glimrende måte å belønne og motivere undersåttene på. Se for deg en salgskonferanse for et nettverksselskap – bare at kundene ikke engang får et plastglass; de blir rett og slett lurt trill rundt.

Til tross for en kraftig økning i antall deltakere, er de store pengene på vei ut.

Velgerne begynner endelig å få et ord med i laget. Planen var angivelig at verdens rike nasjoner skulle gi 100 milliarder dollar til fattige land via FN – takk skal dere ha.

I stedet har beløpet, som for noen år siden lå på 40 milliarder dollar, skrumpet inn til bare 11,7 milliarder dollar. Amerikanske velgere satte en stopper for det største bidraget ved å velge Donald Trump, men nesten alle andre løfter utløp i 2025, og mange har i stillhet ikke blitt fornyet. Dessverre står britene, EU og Norge som de  siste «dumrianene»; de har kunngjort et nytt løfte på 6 milliarder pund over de neste årene, i tillegg til 6,7 milliarder pund som kommer utenom det ordinære bistandsbudsjettet. Europakommisjonen bidrar med omtrent 4,5 milliarder dollar årlig i tillegg.

Løfter om klimafinansiering faller med 70 % idet land samles til COP31

Ifølge en analyse fra Carbon Brief har beløpet i offentlige midler som er lovet for å hjelpe utviklingsland med å håndtere klimaendringer, falt med mer enn 70 % i 2026. I henhold til FNs klimaavtaler er industriland forpliktet til å bidra med «klimafinansiering», og de har tradisjonelt kunngjort flerårige løfter som ledd i å oppfylle sine globale forpliktelser. De fleste av disse løftene utløp i 2025. Siden den gang har USA trukket seg fra det internasjonale klimaarbeidet, og mange europeiske bistandsbudsjetter har blitt kuttet.

En oversikt utarbeidet av aktører i sivilsamfunnet viser at bare fem nasjoner har kunngjort nye, flerårige løfter – deriblant kun én stor bidragsyter: Storbritannia.

Tyskland, Frankrike og Japan er blant de sentrale bidragsyterne som så langt ikke har lagt frem planer for ny klimafinansiering, mens det heller ikke er ventet noe fra USA. Som følge av dette utgjør det totale beløpet i offentlig klimafinansiering som er lovet for de kommende årene, kun 11,7 milliarder dollar årlig – en nedgang fra et nivå på rundt 40 milliarder dollar den siste tiden.

Det har skjedd et politisk skifte i Tyskland og Frankrike, land som tidligere har bidratt med 6 milliarder euro hver:

Tyskland og Frankrike – de to største europeiske bidragsyterne til klimafinansiering – hadde begge lovet å nå et nivå på 6 milliarder euro (6,8 milliarder dollar) årlig innen 2025. Ingen av dem har forpliktet seg til noe utover dette.

Dr. Anja Carolin Gebel, seniorrådgiver i organisasjonen Germanwatch, forteller til Carbon Brief at dette spørsmålet har blitt mer politisk betent etter at det sentrum-høyre-orienterte partiet CDU (Den kristendemokratiske union) vant valget i 2025 og tok ledelsen i en koalisjonsregjering.

Det har også skjedd et politisk skifte i Frankrike, forteller Gaïa Febvre, koordinator for internasjonal politikk i Réseau Action Climat, til Carbon Brief. Hun legger til:

«Det kommende presidentvalget og den økende innflytelsen fra ytre høyre vil sannsynligvis gjøre det politisk vanskeligere å inngå nye internasjonale økonomiske forpliktelser.» Ifølge «Climate Finance Commitments Tracker» har Australia i perioden 2020–2025 bidratt med 3 milliarder dollar. Canada har betalt 5 milliarder. Hjalp noe av dette en eneste innbygger på en synkende stillehavsøy, eller var det bare vann på mølla for det globalistiske etablissementet?

Det er helt utrolig hvor stor klassen av «klimaparasitter» er, og hvordan de har sluppet unna med dette så lenge.

Kilde: Joannenova

Hvorfor folk i utviklingslandene misliker miljøbevegelsen

En av grunnene til at jeg skriver i denne bloggen, er at jeg mener miljøvern fører til hundretusenvis av unødvendige dødsfall – dødsfall som kunne vært forhindret – i utviklingsland hvert eneste år. Fremtidige historikere, særlig de fra Afrika sør for Sahara, vil klassifisere miljøbevegelsens konsekvenser som folkemord – og de vil ha rett.

Det er greit at vi kan få strøm ved å trykke på en bryter, men hvis de forsøker å finansiere reell kraftproduksjon, holdes midlene tilbake – noe som også setter annen bistand i fare. For å «redde planeten» aksepterer man at millioner dør av plager som malaria – en sykdom vi for lengst har henvist til historiens skraphaug. Vi koser oss med tre solide måltider om dagen – burgere, pommes frites og en lettbrus ved siden av – samtidig som vi nekter dem tilgang til tørke- og sykdomsresistente vekster som kunne reddet utallige liv. Vi bekymrer oss for fedmeepidemier, mens de altfor ofte må gå sultne.

Dette er den enkle virkeligheten når det gjelder den mektige grønne lobbyens forhold til verdens fattige. De har plassert seg selv som portvoktere mellom vårt naturlige ønske om å hjelpe, og de som sårt trenger denne hjelpen. Vi får beholde den industrielle velstanden vi allerede har, mens de forventes å forbli på et før-middelaldersk nivå, der livet kun handler om å skaffe nok mat til dagen.

Det er derfor alle store klimakonferanser var dømt til å bli blokkert av utviklingslandene, anført av Kina. Nå har USA heldigvis gjenopptatt denne rollen. Disse landene trenger desperat å utvikle sin økonomiske infrastruktur; å love dem «gull og grønne skoger» i fremtiden – for eksempel gjennom kvotekjøp eller klimakvoter – mot at de avstår fra industrialisering, var aldri noe de kunne godta. Fattige mennesker trenger hjelp i dag, ikke vage løfter om økonomisk støtte i en fjern fremtid. Etter det finansielle sammenbruddet i Vesten i 2008, visste de at vi ikke lenger hadde slike pengesummer – hvis vi i det hele tatt noen gang hadde hatt dem.

Hvis du ønsker et slående eksempel på miljøvernernes holdning til den tredje verden, kan du se på historien om en ung student (Navid Rakotofala) ved en skole på Madagaskar. Han studerte vitenskapspsykologi, og som et eksperiment opprettet han en enkel blogg med bilder av vennene sine som holdt opp plakater. Ett av bildene viste en mann som så ut til å være blind; han holdt et skilt der det sto at han heller ville være blind enn å spise «gyllen ris» (golden rice) – en risvariant som kunne forhindret blindhet hos en halv million barn i utviklingsland hvert år.

Han dro strikken svært langt, på en ganske provoserende måte. Det spilte ingen rolle hvor hjerteløse budskapene var, sett med menneskelige øyne; bildene spredte seg raskt i grønne miljøer på nettet og ble omfavnet med glede – nettopp fordi de kom fra en fattig afrikaner som sluttet seg til deres grønne idealer.

Det var faktisk et glimrende og kreativt stykke eksperimentell psykologi. Hvis noen der ute har et ledig stipend for psykologistudier, ville jeg definitivt vurdert ham som mottaker.

Det som gjør saken interessant, er hva som skjedde da han avslørte at det hele var et eksperiment. Da brøt helvete løs. Læreren hans skrev senere en artikkel om reaksjonene. Det kan nevnes at læreren fremsto som en skikkelig og hederlig person; han jobbet under vanskelige forhold for en svært lav lønn, til tross for at han enkelt kunne ha reist hjem til USA og tjent godt.

Som vi skeptikere ville forventet, ble både gutten og læreren utsatt for hets. Vi er vel vant til slikt nå, men jeg synes det er trist at læreren – som åpenbart har vurdert truslene – følte seg nødt til å opplyse om at gutten var tilbake i landsbyen sin. Jeg siterer: Han er «... nå i trygghet hos familien sin, i det avsidesliggende og fattige busklandskapet sørvest i landet.» Vi er vant til å håndtere anonyme «miljøfanatikere» og deres skjellsord, men når det gjelder en ung gutt, er det best å være på den sikre siden. Som sagt: en hederlig mann.

Men hvordan reagerte egentlig det såkalte «grønne etablissementet»? Jeg siterer igjen fra artikkelen –

«... den aller første reaksjonen var et rasende utfall fra en fremtredende aktivist i Amsterdam. Vedkommende kom med trusler mot den unge gutten fra Madagaskar, og skrev at han nå var 'tvunget' til å iverksette en granskning av finansieringen av Navids skolesystem.»

Det er ganske rett frem, ikke sant? Du gjorde oss til latter, gutt, så nå skal jeg ikke bare ta hevn – jeg skal gjøre mitt ytterste for å legge ned det lille tilbudet om skolegang som de andre rundt deg har også. Å true med å ta hevn over et barn som går på en svært enkel skole på Madagaskar – ved å legge ned hele skolesystemet og dermed frata alle de andre barna selv en grunnleggende utdanning – er både ekstremt og brutalt.

Arrogansen er slående – med mindre man forstår tankegangen.

Ser du, i deres øyne eier de den tredje verden. De har påtatt seg den tunge oppgaven med å tale på dens vegne i maktens korridorer. Det er en moderne utgave av «den hvite manns byrde»; den tredje verden er deres kjæledegge, og alle som bor der, burde være så utrolig takknemlige for all kjærligheten og den «moralsk opphøyde» oppmerksomheten de overøses med. Men de bør passe seg så de ikke misbruker all denne kjærligheten – ellers får de en kontant påminnelse.

De kan skru igjen kranen for bistandsmidler når som helst.

Virker denne strenge, men likevel «opphøyde» holdningen – som om man har med «barn av en lavere gud» ​​å gjøre – kjent? Kom igjen, du vet at den gjør det. Ingen liker å trekke en slik sammenligning, men det skal jeg gjøre likevel i denne teksten.

Disse «svarte» burde sitte på trappen utenfor skurene sine på plantasjen, i de lune kveldene i sørstatene, og holde seg til å synge de sjarmerende, gamle sangene om å bære bomull og flytte baller, om «Ol’ Man River» og «Camp Town Ladies» – slik bare de kan. De er jo så sjarmerende på den måten, med en så naturlig rytmesans. «Ja, sjefen min, vi svarte vet jo at du vet hva som er best for oss enkle, svarte folk.»

«Vit din plass, Tom – ikke begynn å bli kjepphøy nå.»

«Ja, sannelig, sjef – jeg vet min plass. Du er sjefen, du er herren, og vi elsker deg bare for at du gidder å bry deg med å passe på oss.»

Det er et budskap som er brutalt enkelt, selv om det er dynket i den søteste, velmente «manna» – servert fra brystet til disse selvutnevnte gudene på toppen av «NGO-Olympus», eller i dette tilfellet: Amsterdam. Gjør som vi sier, og vis din dype, krypende takknemlighet – ellers blir livet plutselig svært vanskelig for deg og alle rundt deg. Skjønner du det, gutt? Du skjønner det vel, ikke sant? Jada, sjefen.

Det er sakens kjerne, hvis du hadde bodd i den tredje verden, ville det ikke vært så vanskelig å se, med dine egne lyseblå, uskyldsblå øyne, hvorfor de hater disse  selvgode, grønne drittsekkene.

Lenker:

Lærerens artikkel om reaksjonene 

Om gyllen ris

Det er mer enn frysebokser som kan angripes av cyberkriminelle

 

I de siste dagene har media stresset problemene ved butikkenes frysebokser som er hacket til å skru opp temperaturen.

Foreløpig har lite vært kommentert om andre store anlegg som er helt eller delvis automatisert. I de fleste kommuner finnes utstyr som styres av operasjonell teknologi og industrielle styrings-/kommando-systemer (OT/ICS). Eksempler på slike er vannforsyningen i kommunen, kraftforsyningen og fjernvarmeanlegget «Keiseren» i Bodø, kontroll av jernbane- og flytrafikk. Dette er systemer som i teorien kan utsettes for dataangrep, og de som har ansvaret for slike systemer offentliggjør av gode grunner ikke detaljerte tekniske sikkerhetsopplysninger.

Man kan gjøre seg noen tanker em bruddet på fjernvarmeledningen på Grønland i Oslo. Fjernvarmesystemer sirkulerer varmt vann (ofte 80–120 °C) under trykk i lukkede rørnett. Pumper, ventiler, trykk- og temperaturregulering styres vanligvis av PLS-er og SCADA-systemer. Hvis en angriper får kontroll over disse systemene, kan de i prinsippet:

·         Øke pumpetrykket kraftig

·         Stenge returventiler eller sikkerhetsventiler (hvis de er digitalt styrte)

·         Manipulere temperatursettpunkter slik at vannet blir for varmt

·         Kombinere overtrykk og høy temperatur

I verste fall kan dette føre til at trykket overstiger rørenes designgrense, slik at rør sprekker eller «eksploderer» (brister med kraftig lekkasje). Det finnes reelle eksempler på at cyberangrep har forårsaket rørbrudd i vanlige vannforsyningssystemer ved å manipulere trykk (trykk satt til null, deretter kraftig trykkøkning når pumper startes manuelt). Lignende logikk kan overføres til fjernvarme.

Selv om systemene ikke skulle være koblet mot internett, vil bruk av virusinfiserte minnepinner også kunne få systemene til å bryte sammen.

 

Her er traileren til en film som viser hva som virkelig kan gå galt:

"Gore-effekten" slår ofte til når det holdes klimatoppmøte.

"TAUS PROTEST" ble ufrivillig komisk protest: Kunstner Olaf Storø håpte meldinga fra isbjørnskulpturen modellert på Svalbard skulle nå fram under klimatoppmøtet i København. Problemet var at det ble kaldere i København enn på Svalbard under konferansen. Foto: Kjersti Strømmen/NRK

I dag (5.11-26) er det bare 4 dager til COP31 - og ny «Gore-effekt» i gang på Grønland?

Al Gore ble sammen med FNs klimapanel tildelt Nobels fredspris for 2007 etter å ha profilert seg i klimamiljøet i 2006 med filmen En ubehagelig sannhet (An Inconvenient Truth), og litt senere en bok med samme navn. Hvorpå han deretter raskt ble avslørt for en strøm av overdrevne og feilaktige alarmismer i sine klimapåstander.

Det er derfor mange som med et smil fremdeles husker det blåkalde klimatoppmøtet i København i 2009, da fortvilte aktivister ble oppdaget med blåselampe midt på natta fordi isbjørnskulpturen - som illustrativt skulle smelte under konferansen - nektet å avgi en dråpe vann: Den holdt ut i flere måneder i en av de siste hundreårs kaldeste danske vintre!

Allerede da begynte humoren rundt den såkalte "Gore-effekten" å sirkulere i klimamiljøene, formulert slik:

- Alle større klimakonferanser der Al Gore deltar opplever kulde- og snørekorder.

Lenke: Grønlandsisdekket slik DMI (Dansk Meteorologisk Institut) har målt det

Klide: Klimadebatt

«Tantene» som passer på oss ønsker stadig større sensur.

 

Begrepet «Snowflake/snøfnugg» eller «persilleblad» er nedsettende uttrykk som brukes om yngre generasjoner for å beskrive dem som overfølsomme, lett krenkbare og overdrevent opptatt av at de er unike. Politikere har grepet begjærlig fatt i dette, der de har lagt økt fokus på psykisk helse, trygge rom (safe spaces), språkbruk, mangfold og balanse mellom jobb og fritid. Derfra har veien ikke vært lang til et ønske om å begrense hva som kan uttrykkes av meninger på internett. I tråd med dette har man har innført begrepet «hatprat», som for det første er ganske ullent, men som etter hvert har vist seg til stadighet å bli utvidet. Og man risikerer både bot, og etter hvert kanskje også fengselsstraff (som mange allerede har opplevd i Storbritannia) om man tråkker over denne stadig flytende grensen.

Folk skremmes av slik innskrenking av ytringsfriheten – grensen mellom sensur og selvsensur viskes ut. De som kan sin historie kjenner igjen slik lovgiving fra tidligere og nåværende stater vi lenge har trodd at vi ikke kan sammenligne oss med.

Et ledd i myndighetenes økende sensuriver er å skulle innføre aldersgrense på bruk av sosiale medier. Påstanden er at «persillebladene» skal beskyttes. Det virker som man driter i alt som har med personvernrisiko, ytringsfrihetsbegrensninger, tekniske begrensninger, diskriminering og at det rett og slett har en ganske usikker effekt i forhold til hva som er den egentlige målsettingen.

Personvern og sikkerhet

For å holde mindreårige ute må systemene i praksis verifisere alle brukere – også voksne. Det krever ofte opplasting av ID-dokumenter, biometriske data (ansiktsgjenkjenning) eller kobling til offentlig eID. Dette skaper store databaser med sensitive opplysninger som er attraktive mål for hackere. Det har allerede skjedd lekkasjer, blant annet av titusenvis av ID-bilder fra leverandører brukt av Discord og andre tjenester.

Slike systemer bryter med prinsippet om dataminimering og øker risikoen for identitetstyveri. De kan også åpne for overvåking: data kan knyttes til bruksmønstre, og myndigheter eller selskaper kan få tilgang via rettslige pålegg. Anonymitet og pseudonymitet, som er viktig for journalister, aktivister, LGBT+-personer, ofre for overgrep og andre i sårbare situasjoner, svekkes.

Ytrings- og informasjonsfrihet

Krav om ID-verifisering skaper en «chilling effect»: folk unngår å delta i debatt eller søke informasjon fordi de må identifisere seg. Lover som er ment å beskytte barn ender ofte med å begrense lovlig innhold for alle (politisk, kunstnerisk, helse- eller utdanningsrelatert materiale). Domstoler i flere land har pekt på at dette kan stride mot ytringsfrihetsgarantier, fordi det belaster voksnes tilgang til beskyttet tale.

I praksis har implementeringer (f.eks. deler av Storbritannias Online Safety Act) ført til at uskyldig innhold har blitt alders-sperret, og brukere har søkt til VPN-er for å omgå kontrollene.

Teknisk umulig å få til «riktig»

• Omgåelser: Barn og ungdom finner raskt veier rundt (fiktive ID-er, andres kontoer, VPN, proxy). Strengere håndheving kan skyve dem over til mindre modererte og mer risikable plattformer.
• Unøyaktighet: KI-basert aldersestimering fra ansikt fungerer dårligere for enkelte etniske grupper, transpersoner og eldre. Det fører til feilaktig blokkering eller godkjenning.
• Falsk trygghet: Når systemene er på plass, reduseres insentivet til god moderering. Barn som slipper inn kan møte større risiko i «verifiserte» rom.

Diskriminering og utenforskap

Ikke alle har gyldig ID, smarttelefon med kamera eller teknisk kompetanse. Utenlandske statsborgere, hjemløse, personer med funksjonsnedsettelser, noen eldre og marginaliserte grupper risikerer å bli stengt ute. Feilrater i biometri treffer ofte hardere mot minoriteter. Transpersoner kan bli tvunget til å «oute» seg via dokumenter som ikke matcher kjønnsidentitet.

Andre praktiske og prinsipielle innvendinger

• Svekker foreldrenes rolle: Systemet flytter ansvar fra foreldre til staten/plattformene. Mange familieforhold er kompliserte; tvungen foreldregodkjenning kan skape konflikter (f.eks. rundt seksualitet eller identitet).
• Kostnader og maktkonsentrasjon: Små plattformer sliter med å implementere systemene; store aktører får større kontroll. Infrastrukturen for alderskontroll kan lett utvides til bredere sensur eller overvåking.
• Usikker effekt på barns sikkerhet: Studier og erfaringer (bl.a. fra Storbritannia) viser at eksponering for skadelig innhold ikke nødvendigvis synker nevneverdig. Mange skader oppstår via meldingsapper eller deling mellom jevnaldrende, ikke bare åpne sosiale medier.
• I norsk kontekst: Kritikere (bl.a. Forbrukerrådet, Datatilsynet og organisasjoner som Attac) har pekt på at løsninger basert på BankID eller lignende skaper digitalt utenforskap, og at fokus bør ligge mer på plattformenes design, algoritmer og ansvar enn på ID-sjekk.

 

Tilhengere vektlegger barns beskyttelse mot skadelig innhold, avhengighetsskapende design og negative helseeffekter. Motargumentene er at dagens aldersverifiseringsteknologi og lovforslag skaper større skade gjennom personvernbrudd, ytringsbegrensninger, diskriminering og omgåelser – uten å løse de underliggende problemene fullt ut. Mange eksperter og organisasjoner (EFF, EDRi, R Street Institute, Cato m.fl.) anbefaler heller bedre alderspassende design, digital kompetanse, sterkere plattformansvar og verktøy for foreldre som ikke krever massiv ID-innsamling.

 

Debatten er levende både internasjonalt og i Norge, der det finnes bred støtte for noen form for kontroll, men også tydelig motstand mot de mest inngripende løsningene.

 

Hvorfor feirer man Halloween?

 

Halloween feires natt til 31. oktober og har røtter som strekker seg langt tilbake: Samhain: Den keltiske feiringen av nyttår og slutten på sommeren. Folk trodde at grensene mot dødsriket var åpne denne natten, og at de døde kunne vende tilbake.

• Kristne innslag: Feiringen smelter sammen med Allehelgensaften (All Hallows' Eve) hvor man minnes de som har gått bort.
• Moderne utvikling: Tradisjonen ble formet gjennom irske og britiske immigranter til USA, og fikk et stort gjennombrudd i Norge på 2000-tallet gjennom popkultur og kommersialisering.

 

I samband med denne feiringen har vi historien om Stingy Jack. Stingy Jack var en gjerrig, drikkfeldig lurendreier (ofte beskrevet som smed eller skomaker) i Irland. Han lurte Djevelen to ganger:

• Første gang inviterte han Djevelen på en drink og overtalte ham til å forvandle seg til en mynt for å betale. Jack puttet mynten i lommen ved siden av et sølvkors (eller krusifiks), slik at Djevelen ikke kunne forvandle seg tilbake. Jack lot ham gå først etter at Djevelen lovet å la ham være i fred i en periode (ofte ett eller ti år) og/eller aldri ta sjelen hans.

• Andre gang overtalte Jack Djevelen til å klatre opp i et epletre (eller lignende) for å plukke frukt. Mens Djevelen satt der, skar Jack kors inn i stammen, slik at Djevelen satt fast. Jack krevde et løfte om at Djevelen aldri skulle ta sjelen hans, før han lot ham ned.

• Da Jack døde, ble han avvist ved himmelens porter (ofte av St. Peter eller Gud) på grunn av sitt syndige liv med løgn, drikking og gjerrighet. Ved helvetes porter holdt Djevelen sitt løfte og nektet å ta imot ham. Jack ble dømt til å vandre evig på jorden i mørket mellom de to rikene. Da Jack klaget over at han ikke kunne se veien sin kastet Djevelen til ham en brennende kullbit fra helvete som lys. Jack hulte ut en turnips (rutabaga/kålrot – det tradisjonelle grønnsaken i Irland) og puttet kullet inni som lykt. Dermed ble han kalt «Jack of the Lantern» eller Jack-o’-Lantern.

 

Denne historien finnes i mange varianter (muntlig tradisjon, tidlige trykte versjoner fra 1800-tallet som i Dublin Penny Journal 1836, og senere gjenfortellinger). Noen versjoner har flere triks eller litt andre detaljer, men kjernen – triksene, avvisningen fra både himmel og helvete, og den evige vandringen med lykt – er den samme.

Fra kålrot til gresskar

• Irske røtter: I Irland og Storbritannia begynte folk å skjære ut skumle ansikter i uthulede kålrot, beter og poteter. Disse ble plassert i vinduer eller dører for å skremme vekk Jack og andre omstreifende, onde ånder.

• Møtet med Amerika: Da irske og skotske innvandrere emigrerte til USA på 1800-tallet, tok de med seg tradisjonen. De oppdagete at det amerikanske gresskaret var mye større, mykere og lettere å skjære ut enn de harde rotvekstene hjemmefra. Dermed ble kålroten byttet ut med gresskar, og navnet «Jack of the Lantern» ble forkortet til Jack-O'-Lantern

 

Opprinnelsen til «knask eller knep»

Skikken med å gå «knask eller knep» på halloween ser ut til å ha vært et druiderituale, der man samlet inn egg, nøtter og epler fra de ulike hjemmene i lokalsamfunnet.

Disse gavene var ment å gi en viss beskyttelse mot uhell – som for eksempel skader på avlinger eller husdyr – i året som kom. De som var gjerrige med gavene sine, risikerte å bli utsatt for et «knep» eller en spøk.

Disse spøkene var ganske harmløse. Hensikten var først og fremst å skape forvirring. Dette var (og er fremdeles, i enkelte deler av Irland) natten da en grind på mystisk vis kunne bli snudd, slik at den åpnet seg i en annen retning. Eller natten da gateskilt kunne bli «dreid rundt» i mørket, slik at de plutselig pekte i feil retning. Sistnevnte er dessverre ikke begrenset til bare halloween!

-------------------------------------------------------------------------------------------

Druideritualer

Begrepet druideritualer refererer til to vidt forskjellige tradisjoner: ritualene til de historiske keltiske druidene i oldtiden, og ritualene som praktiseres i moderne tid gjennom hemmelige ordenssamfunn eller nyhedenske naturreligioner. 

Fordelingen og særpreget ved disse ritualene deles inn i tre hovedkategorier:

1. Historiske druideritualer (Oldtiden)

Siden de antikke kelterne hadde en muntlig tradisjon, finnes det ingen egne skriftlige kilder fra dem. Kunnskapen stammer i hovedsak fra greske og romerske skribenter (som Julius Caesar og Plinius den eldre): 

Helliggjøring av eik og misteltein: Plinius den eldre beskrev hvordan druider kledd i hvite kapper skar ned misteltein fra hellige eiketrær med en gyllen sigd. Dette ble etterfulgt av ofring av to hvite okser. 
Ofringer og spådomskunst: Kilder hevder at druidene spådde fremtiden ved å tolke fuglers flukt eller ved å studere tegn i naturen. Romerne beskrev også brutale menneskeofringer (blant annet brenning av ofre i store flettekurver, "wicker men"), selv om moderne historikere antar at dette delvis var romersk krigspropaganda.
Ritualer i naturen: De rituelle handlingene foregikk i hellige lunder, ofte kalt nemeton, og ved vannkilder som ble ansett som broer til åndeverdenen.

2. Moderne ordenssamfunn (Frimurerlignende losjer)

Den moderne druidismen oppsto i England i 1781 under opplysningstiden. I Norge er dette organisert gjennom Den Norske Druidorden (stiftet i Oslo i 1935). Her er ritualene preget av personlig utvikling, etikk og brorskap, helt uavhengig av religion og politikk:

Gradsritualer: Ordenen er bygget opp rundt et lukket gradssystem (totalt 7 grader). Hvert møte har en rituell del der faste, tidløse seremonier brukes til å formidle etiske verdier og kunnskap til medlemmene. 
Hemmelige tegn og symbolikk: Losjene bruker historisk inspirerte symboler, spesifikke håndtrykk, passord og rituelle hilsener for å markere overganger og tilhørighet innad i losjen.

3. Nyhedensk druidisme (Neo-druidisme)

Dette er en moderne naturreligion (estetisk etablert på 1700- og 1800-tallet) som fokuserer på økologi, åndelighet og dyp respekt for naturen. Organisasjoner som Order of Bards, Ovates & Druids (OBOD) praktiserer åpne ritualer:

Årstidsfestivaler (Wheel of the Year): De feirer åtte faste høytider gjennom året. Dette inkluderer solhverv og jevndøgn, samt de fire opprinnelige keltiske festene: Samhain (sauda/halloween), Imbolc, Beltane og Lughnasadh. 
Sirkel-seremonier utendørs: Deltakerne samles i en sirkel ute i naturen for å symbolisere likhet og enhet. Ritualene starter ofte med å påkalle eller velsigne de fire himmelretningene med elementene ild og vann.
Chanting av Awen: Det synges eller messes ordet Awen (et walisisk ord for guddommelig eller kreativ inspirasjon) for å bringe velsignelse og fred over sirkelen og verden

*    *    *

Jack er ikke den eneste som har fått en slik skjebne.

Den evige vandrer (også kjent som Den vandrende jøde, Den evige jøde eller under navnet Ahasverus) er en av Europas mest kjente og utbredte kristne sagnfigurer fra middelalderen. Legenden handler om en mann som ble forbannet til å vandre hvileløst rundt på jorden helt frem til dommedag (Kristi gjenkomst) som straff for å ha hånet Jesus. 

«Den vandrende jøde» som ifølge en middelalderlegende unnlot å hjelpe Jesus på Golgata, framstilt av den franske 1800-talls-illustratøren Gustave Doré.

Sagnets kjerne

Ifølge den mest kjente versjonen av legenden var Ahasverus en skomaker i Jerusalem. Da Jesus bar det tunge korset sitt på veien til Golgata (via Dolorosa), stoppet han opp utenfor Ahasverus’ hus for å hvile et øyeblikk. Skomakeren jaktet ham imidlertid bort med harde ord og ba ham gå videre.

Jesus skal da ha sett på ham og sagt: «Jeg skal gå, men du skal vandre til jeg kommer tilbake». Fra det øyeblikket ble Ahasverus rammet av en forbannelse som nektet ham hvile, søvn og døden selv. 

Historiens opprinnelse og utvikling

De eldste røttene (1200-tallet): Myten dukket først opp i skriftlige kilder på 1200-tallet. I de tidligste versjonene ble skikkelsen kalt Cartaphilus og beskrevet som en dørvakt hos Pontius Pilatus. Her var historien at han slo Jesus på veien til korsfestelsen, men senere angret, ble døpt kristen, og levde et tilbakeskrudd liv der han ble ung igjen hver gang han nådde 100 år. 
Navnet Ahasverus (1602): Den moderne og mest kjente versjonen av sagnet ble spredt gjennom et tysk folkeskrift i 1602. Det var her han fikk navnet Ahasverus og rollen som skomaker. Skriftet hevdet blant annet at en biskop i Hamburg hadde møtt vandreren personlig i 1542

Variasjoner: Historien spredte seg som et klassisk "vandresagn" i utallige varianter over hele Europa. På fransk og engelsk kalles han gjerne The Wandering Jew (Le Juif Errant), mens han på tysk og skandinavisk kalles Den evige vandrer/jøde. I nordeuropeisk folketro ble han ofte beskrevet som en trist, alvorlig skikkelse i tattered klær som snakket alle språk, aldri lo, og som etterlot seg mirakuløse tegn eller ulykker der han dro. 

Symbolikk og misbruk

Gjennom århundrene har historien blitt tolket og brukt på vidt forskjellige måter:

Teologisk advarsel: I eldre kristen tradisjon ble historien brukt som et moralsk speil og en advarsel om hva som skjer med dem som forkaster det kristne budskapet. 
Antisemittisme: Figuren ble dessverre tidlig et symbol på det jødiske folk i diasporaen (spredt over hele verden uten et fast hjemland). Myten ble grovt misbrukt i antisemittisk propaganda, mest ekstremt av nazistene på 1930- og 40-tallet gjennom blant annet propagandafilmen Der ewige Jude (1940)
Romantisk og eksistensielt symbol: På 1800-tallet endret kunstnere og forfattere (blant annet H.C. Andersen og Henrik Wergeland) synet på figuren. Han gikk fra å være en synder til å bli et romantisk symbol på det søkende, ensomme mennesket, menneskelig lidelse og udødelighetens tunge byrde.

Det ser ut til at vi må gjeninnføre plastsugerør for å redde miljøet.

 

Skal vi følge «vitenskapen» når det gjelder plastsugerør, da?

Etter alle de gode intensjonene og de selvgode forelesningene, kommer den ubehagelige sannheten frem. En koreansk studie har vist at av fire ulike typer sugerør, hadde de gode, gamle plastsugerørene det minste miljøavtrykket i 10 av 16 kategorier. Til tross for at de er laget av fossilt brensel, hadde plastsugerør det laveste karbonavtrykket – og var, som en bieffekt, også minst skadelige for mennesker. Sugerør av papir hadde seks ganger så høy kreftfremkallende effekt og førte til dobbelt så mye forsuring. Sugerør laget av sukkerrør var enda verre – de inneholdt angivelig seksten ganger så mye kreftfremkallende stoffer og forårsaket seks ganger så mye forsuring i hav og jordsmonn. Interessant nok ble sugerør nesten aldri gjenvunnet etter bruk. Selv når folk kastet dem i gjenvinningsbeholderne, glapp de gjennom sorteringsutstyret på anlegget.

Sør-Koreas departement for klima, energi og miljø sammenlignet fire typer sugerør: papir, plast, biologisk nedbrytbar plast og varianter basert på sukkerrør. Av disse fire var det – med en brutal ironi – sugerørene laget av fossilt brensel som hadde det laveste karbonavtrykket. Plantebasert «plast» høres jo veldig flott ut, men noen må rydde grunnen, gjødsle åkeren, dyrke vekstene, høste dem og frakte store mengder plantemateriale til en fabrikk. Og etter det følger prosesser i en kjemisk suppe.

Papirsugerør verre for miljøet enn plastsugerør: studie

— Av Faran Krentci, New York Post

En nedslående studie fra Sør-Korea viser at papirsugerør faktisk kan være verre for planeten enn plastsugerør – spesielt når man ser på hele livssyklusen, fra fabrikken til de ender opp på søppelfyllingen.

Tradisjonelle plastsugerør kom best ut – med det minste miljøavtrykket – i 10 av 16 kategorier. Dette inkluderer faktorer som giftighet for mennesker, svevestøv og samlet påvirkning på klimaendringer.

Papirsugerør viste seg derimot å generere over seks ganger så mye kreftfremkallende stoffer som vanlige plastsugerør, i tillegg til å bidra dobbelt så mye til forsuring av miljøet.

Når det gjelder såkalte «Bio-PE»-sugerør – laget av fornybare kilder som sukkerrør – var den kreftfremkallende effekten 16 ganger høyere enn for vanlige plastsugerør. De bidro også seks ganger mer til forsuring (et mål forskere bruker for å registrere endringer i pH-verdien i havet og jordsmonnet).

Donald Trump gjeninnførte plastsugerør i mars i fjor, noe som drev de miljøbekymrede fra vettet. Det var en av de første tingene han gjorde.

Guds spøk med Greenpeace er at Trump er mer miljøvennlig enn det de er.

Nå som «vitenskapen» foreligger, vil vel Greenpeace innrømme dette med stil og drive kampanje for å få tilbake plastsugerørene – eller hva?

Studie av helse- og miljøpåvirkning: Sugerør av papir har et kreftfremkallende potensial som er 6,33 ganger høyere enn hos plastsugerør

Av Choi Ji Woo, Health Chosun

Analysen viste at sugerør av papir hadde et kreftfremkallende potensial som var 6,33 ganger høyere enn hos vanlige plastsugerør. Miljøpåvirkningen var også større. Sammenlignet med vanlige plastsugerør medførte papirsugerør en 2,04 ganger høyere risiko for forsuring av miljøet, en 1,62 ganger større påvirkning knyttet til fine svevestøvpartikler, og en 2,23 ganger større påvirkning når det gjelder nedbryting av ozonlaget. Til sammenligning hadde vanlige plastsugerør størst miljøpåvirkning kun i kategorien uttømming av fossile brenselsressurser, mens de hadde den laveste påvirkningen i de resterende 10 kategoriene.

De aller verste sugerørene er sannsynligvis de som kalles «Bio-PE». Dette er plantebaserte plastsugerør som består av nøyaktig samme type polyetylen som brukes i fossile plastsugerør – men produksjonen krever flere ressurser for å fremstille et produkt som er like lite biologisk nedbrytbart.

Sugerør laget av biobasert polyetylen viste seg å ha de mest negative konsekvensene for helse og miljø. Selv om biobasert polyetylen fremstilles av plantebaserte råvarer, som for eksempel sukkerrør, er det kjemisk sett likt konvensjonell polyetylen og er ikke biologisk nedbrytbart. Sammenlignet med vanlige plastsugerør hadde det et 16,18 ganger høyere kreftfremkallende potensial og en 12,02 ganger større påvirkning knyttet til fine svevestøvpartikler; samtidig hadde det den største miljøbelastningen innen 10 kategorier, inkludert klimaendringer og nedbrytning av ozonlaget.

I 2023 kom det frem at papirsugerør inneholder flere «evighetskjemikalier» enn plastsugerør. Mens plastsugerør inneholder «evighetskjemikalier» av typen PFAS (i ​​samme kategori som teflon), viste det seg at papirsugerør inneholdt enda mer av disse stoffene. Noen forskere lurte (høflig) på om dette skyldtes forurensning, mens andre antydet at ettersom kjemikaliene ble funnet i 90 % av papirsugerørene, spilte de sannsynligvis en rolle i å gjøre papirsugerørene «vanntette».

Hele sannheten er selvsagt at karbonutslipp i seg selv er en positiv ressurs, ikke en forurensning – men ingen ønsker at skilpadder og fugler skal svømme rundt i plastavfall. På den annen side er neppe papirsugerør tilsatt PFAS noe bedre for skilpadder; løsningen må derfor være å hindre at folk kaster plast (ikke bare sugerør) i havet i utgangspunktet.

På lang sikt vil livet på jorden finne en måte å utnytte all den tilgjengelige organiske energien som finnes i plastavfallet. Faktisk har det allerede utviklet seg bakterier som spiser plast – nærmere bestemt PET-flasker – og disse har spredt seg i verdenshavene. Det er bare et tidsspørsmål før de også lærer seg å bryte ned resten av plastutvalget.

TILLEGG: Og hvem rammet forbudet mot plastsugerør hardest? Personer med funksjonsnedsettelser. Allerede i 2018 ba organisasjoner for funksjonshemmede om en pause i forbudet. De er avhengige av den fleksible 90-graders knekken som plastsugerør tilbyr, og noen ganger trenger de å drikke væsker som er for varme til at papirsugerør eller biologisk nedbrytbare sugerør tåler det. For ikke å glemme at «gjenbrukbare» sugerør, som kan være vanskelige å rengjøre, dessuten kan utgjøre en infeksjonsrisiko. 

Kilde: Joannenova