Støre, vindkraft og Kjerringa mot strømmen

Støres Norge er nå Europas verste Kjerringa mot strømmen når det gjelder vindkraft og fortsetter å styre stødig mot energipolitisk undergang, mens markedet forlengst har skjønt hvor det bærer med den dysfunksjonelle vindkraften og prøver diskret å rygge ut i tide.

Et par eksempler:

Ørsted

Vindgiganten Ørsted mot en mulig storkollaps i kamp med USA-administrasjonen
Ikke bare selskapet, men også støttespillerne den danske stat og Equinor står foran en kritisk periode. Ikke minst Equinor, som har ytterligere støttekjøpt i kapitaljagende Ørsted til totalt over 35 mrd. kroner, og bør frykte store kommende tap.
Vett og forstand?
Neppe; dette ser akkurat så stygt ut som offshore vindkraften har vist seg svært ustabil, dysfunksjonell, ulønnsom og miljø- og faunaraserende:
- Aksjekursen har falt fra over 600 DKK til den nylige panikkartede dumpeemisjonen på 66 DKK, en heftig rabatt som reflekterte Ørsteds nød.

Selskapet nærmer seg nå en ytterligere kollaps i konflikten med den amerikanske administrasjonen.
Slagmarken er Sunrise Wind, et havvindprosjekt på 924 megawatt (MW) som ligger omtrent 30 miles øst for Long Islands Montauk Point. Ørsted hentet nettopp inn nesten 10 milliarder dollar, hvorav to tredjedeler angivelig er rettet mot å bygge Sunrise.

 

Trump-administrasjonen vil stoppe alle havvindprosjekter som ikke allerede er under bygging
Sunrise er derfor prisgitt det føderale utkommet. Man skulle derfor tro at Ørsted rett og slett ville vente med Sunrise til Trump-administrasjonen fratrer, men deres økonomiske situasjon ser farlig ut, så de trenger sannsynligvis Sunrise for å overleve. Dette gjør interessekampen veldig interessant.

Danmark mot USA
Enda mer interessant er det at Ørsteds majoritetsaksjonær er den danske staten. I reell forstand er dette dermed to nasjonale regjeringer som står overfor hverandre.

Danske myndigheter fortsetter enn så lenge å glatte over situasjonen overfor publikum:
Det danske Sjøfartsdirektoratet sier f.eks. at firmaet etter emisjonen nå er "på fastere økonomisk grunn ifht markedsmotvind og politisk risiko i sine kjernemarkeder".

Men selv det påbegynte Revolution Wind-prosjektet kan bli stanset av amerikanske myndigheter
At Trump-administrasjonen vil prøve å stoppe Sunrise Wind før den starter offshore-byggingen er nesten sikkert. Faktisk prøver administrasjonen allerede å stoppe Ørsteds Revolution Wind-prosjekt til 6 milliarder dollar, som har mye stål i vannet. Mange av monopælene har blitt drevet, og noen få turbiner reist, så det er kanskje 50 % på vei (i motsetning til mye høyere framdriftspåstander i media).

Revolution Wind-stoppen er i rettssaker, som har blitt mye feilrapportert.
En føderal dommer utstedte en midlertidig forføyning som blokkerte administrasjonens stoppordre i påvente av rettssak, men dette har feilaktig blitt rapportert som at dommeren har opphevet ordren.
Revolution Wind-stoppsaken er uansett langt fra over; faktisk har den ennå ikke begynt, men vi kan gjøre oss disse tankene allerede:
- Hvis administrasjonen kan stoppe Revolution Wind, kan den absolutt stoppe Sunrise, som ikke har noe stål i vannet.

Revolution og Sunrise, mens de sliter, ser samtidig ut til å være Ørsteds beste alternativ for ny kontantstrøm, så dette problemet kan være kritisk for dem. Hva denne kampen på 10 milliarder dollar med Trump-administrasjonen betyr for Ørsteds danske statseier og Equinors tilhørende grønne posering gjenstår å se.

 

Vestas

Vestas gir opp bygging av stor vindturbinfabrikk i Polen
Vestas skulle åpne selskapets største vindturbinfabrikk i Polen til neste år. Nå legges planene på hyllen.

Det er Finansavisens Martin Brennmoen som har lest Financial Times (FT) og melder fra i dette tilfellet. NRK har så vidt jeg har sett ikke ønsket å omtale saken. Men mht. NRKs samfunnsoppgave som riksinformant burde da virkelig dette være av interesse for Europas mest vindsatsende land?!?

Brennmoen forteller at årsaken skal være svakere etterspørsel i det europeiske markedet. Vestas annonserte i fjor at det ville bygge fabrikken utenfor Szczecin. Den skulle i utgangspunktet åpne i 2026 og ville bidratt med rundt 1.000 arbeidsplasser

Selskapet sier til FT at planene har blitt lagt på hyllen som følge av lavere enn ventet etterspørsel etter havvind i Europa. Vestas vil imidlertid ikke uttale seg om andre deler av organisasjonen har blitt påvirket av det svake markedet.

FT skriver videre at avgjørelsen fremhever utfordringene den europeiske havvindsektoren står overfor, med høyere kostnader, forstyrrelser i tilbudskjedene, i tillegg til politisk motstand fra USA.

Det er også et skritt tilbake for Polens statsminister, Donald Tusk, som forsøker å redusere landets avhenginghet av kullkraft.

 

Fra før av har EU, Storbritannia og Norge et samlet mål om 129 gigawatt kapasitet, enten ferdig bygget eller under bygging innen 2030. Ifølge konsulentselskapet TGS 4C ligger man foreløpig an til å nå 84 gigawatt, hvor både Danmark og Tyskland har slitt med å finne budgivere til prosjekter det siste året. 

Lenker:

https://www.cfact.org/2025/10/14/orsted-v-trump-an-offshore-battle-looms/

https://www.finansavisen.no/energi/2025/10/18/8300621/vestas-stanser-vindinvestering

 

Om Israels grenser

I folkeretten er det et klart prinsipp om etablering av nye land: landets grenser er bestemt i samsvar med grensene til den tidligere politiske enheten i dette området. Prinsippet har det latinske navnet Uti Possidetis Juri, som fritt oversatt betyr ”det du besitter som følge av lov”.

Prinsippet beskrives for eksempel slik i den Internasjonale Domstolens avgjørelse i grensetvisten mellom Mali og Burkina Faso: “Ved å bli uavhengig, får en ny stat rettmessig sin suverenitet over territorier og grenser etterlatt av kolonimakten”.

Prinsippet legger vekt på allerede kjente grenser og administrative inndelinger, selv om disse skulle være mer eller mindre tilfeldige koloniale grenser. 

Uti Possidetis Juri ble benyttet som prinsipp for mandatet Mesopotamia (Irak) for å avgjøre Mosuls stilling og grensen til Kuwait, prinsippet ble benyttet for Syria i grensetvistene mot Libanon og Alexandretta/Hatay, Togoland, Kamerun, tvistene mellom Sør Afrika og Namibia og i tvistene Rwanda/Urundi og som nevnt Burkina Faso/Mali. 

Prinsippet ble videre benyttet under oppløsningen av Sovjetunionen i separate stater, delingen av Tsjekkoslovakia og oppdelingen av Jugoslavia.

Hvis prinsippet legges til grunn for staten Israels grenser, så er det entydig at disse grensene samsvarer med grensene for det jødiske nasjonale hjem besluttet av Folkeforbundet 22. Juli 1922. Israel erklærte sin uavhengighet som stat 14 Mai 1948, som en følge av at England terminerte sin administrasjon av det Britiske mandatet i Palestina. 

Det britiske mandatets grenser er de tidligere legale grenser i området og definerer dermed den nye staten Israels suverene grenser. Araberne i området fikk sin egen stat (Jordan) allerede i 1922. Hvis Israel ikke er en legitim og suveren stat så er heller ikke Jordan, Libanon, Syria eller Irak legitime suverene stater.

Som de fleste vet, nektet de arabiske land i området å anerkjenne staten Israel og angrep den nye staten. Resultatet av krigen var at Egypt okkuperte Gaza og Jordan okkuperte Judea/Samaria og deler av Jerusalem.

Hvis man hevder at krigen og okkupasjonen endret Israels legale grenser så argumenterer man Uti Possidetis Facto (fritt oversatt ”det du faktisk besitter”). Dette er oppsiktsvekkende siden dette prinsippet gikk ut på dato på 1700-tallet. Uti Possidetis Facto sier at ”Makt er rett” og at erobringer på bakken skal påvirker et lands suverene grenser. 

Når Israel så tok tilbake Gaza og Judea/Samaria og Øst-Jerusalem fra henholdsvis Egypts og Jordans ulovlige okkupasjon, frigjorde Israel disse områdene innenfor sine legale grenser.

Det blir derfor lite konsistent å hevde at Israel okkuperer Gaza og Judea/Samaria.

Israels legale grenser er folkerettslig gitt og et land kan ikke okkupere seg selv. Del gjerne dette og spre litt opplysning blant de formørkede!

 

Truer konvensjonell klimavitenskap sivilisasjonen?

Vijay Jayaraj har bl.a. en doktorgrad i energiledelse, og har lagt ut en meget interessant kommentar om den vedvarende undertrykkingen av sentrale vitenskapskrav i dagens rådende klimaregime.Hans kritikk er gjengitt en rekke steder allerede, bl.a. hos Climate Change Dispatch  og hos American Thinker.
Kritikken er nå også lagt ut hos verdens største klimanettsted WUWT.

Interessen skyldes ikke minst at Jayaraj stiller et helt sentralt spørsmål:
"Does conventional climate science threaten civilization?"

Hans kritikk er så interessant at jeg har tillatt meg å oversette den til norsk i sin helhet.

"Truer konvensjonell klimavitenskap sivilisasjonen?"
"Utøvere av streng vitenskapelig metodikk – fra det 17. århundrets Galileo til vinneren av Nobelprisen i 1965 i fysikk, Richard Feynman – ville betraktet dagens klimaforskning som en forlegenhet, formet av ukritisk ortodoksi og fanatisme snarere enn ekte testing av hypoteser.

Klassisk vitenskap ønsker skepsis velkommen. Den trives i et miljø der debatt og revisjon oppmuntres. Dagens klimakonformister erklærer derimot debatten «avgjort» og stempler de med spørsmål som fornektere, og forbyr effektivt skepsisen som driver vitenskapelig fremgang.

En mengde av dette århundrets tyngste forskere har protestert mot denne parodien. Dr. Matthew Wielicki, tidligere ved University of Alabama, sa det rett ut: «Vitenskap bør være selvkorrigerende. Klimavitenskap er det ikke. Det er selvbevarende."

Dr. Richard Lindzen fra Massachusetts Institute of Technology bemerker at klimadogmer har lite med bevis å gjøre: «Fortellingen er en kvasi-religiøs bevegelse basert på en absurd vitenskapelig fortelling.»

I hovedsak har moderne klimavitenskap blitt forvandlet til et politisk apparat dominert av kampanjestil, og undergraver de grunnleggende prinsippene for evidensbasert undersøkelse.

Klimakultister behandler enhver oppvarming eller avkjøling som menneskeskapt som standard, og ignorerer årtusener med naturlig variasjon. "Selv om det har blitt uttrykt betydelig bekymring for at utslipp kan forårsake betydelige klimaendringer, indikerer målte eller rekonstruerte temperaturregistreringer at klimaendringer i det 20 og 21 århundre verken er eksepsjonelle eller vedvarende, og de historiske og geologiske registreringene viser mange perioder varmere enn i dag," sier forskere i henvendelser til American Physics Society.

Gregory Wrightstone, geolog og bestselgende forfatter av "A Very Convenient Warming", sier at lange geologiske registreringer avslører mange epoker med mye høyere temperaturer og nivåer av atmosfærisk CO₂, alle før innflytelsen fra moderne menneskelig aktivitet.

Wrightstone avviser beskrivelser av nåværende forhold som farlige, og sier at «Jorden blir grønnere, og temperaturrelaterte dødsfall synker». Bevisene indikerer at planeten ikke er truet, men blomstrer.

Dødsfall fra naturkatastrofer er på historisk lave nivåer, forventet levealder fortsetter å stige, og globale avlinger i både avanserte økonomier og utviklingsøkonomier er rekordhøye. Økende atmosfærisk CO₂ er assosiert med forbedret plantevekst, ikke planetarisk nedbrytning.

De mye hypede «forsvinnende øyene» i Stillehavet fortsetter å eksistere. Mange atoller har vokst i størrelse på grunn av korall- og sedimentakkumulering. Arktisk sjøis har også nektet å forsvinne; Minimumsutbredelsen for 2025 er hele 1,2 kvadratkilometer større enn 2007.

Likevel kommer ingen av disse realitetene inn i skolebøker eller FN-orienteringer. Krisenarrativet opprettholdes for å opprettholde en «grønn» industri på billioner dollar som er avhengig av frykt, politisk støtte og offentlig finansierte subsidier. Feilfylte datamodeller som støtter dommedagsspådommer bryter med kjerneprinsippene i vitenskapelig metodikk. Når de testes mot kjente utfall, mislykkes de rutinemessig.

I 2014 sammenlignet Dr. Roy Spencer satellittdata fra den virkelige verden med over 90 klimamodeller. Nesten alle modellene overdrev oppvarmingen. Spencer oppsummerte absurditeten: «Hvis 95 % av modellene dine er uenige i observasjoner, er modellene feil – ikke virkeligheten.»

Dr. William Happer, fysiker ved Princeton University og tidligere vitenskapelig rådgiver for den amerikanske regjeringen, sier: «Observasjoner forankrer vår forståelse og luker ut de teoriene som ikke fungerer. Dette har vært den vitenskapelige metoden i mer enn 300 år ... Datamodeller er ikke ment å erstatte teori og observasjon og tjene som en egen autoritet.»

Likevel driver disse modellene den globale politiske agendaen. Insisteringen på korte tidsrammer og håndplukkede data brukes til å støtte katastrofale scenarier; langsiktige geologiske registreringer motsier dem. Steve Milloy, forfatter av JunkScience.com, beskrev fenomenet perfekt: «Klimavitenskap har blitt et politisk foretak. Konklusjonen kommer først; dataene justeres senere.»

Vitenskap tilhører kritiske tenkere, ikke komiteer. Klimaetablissementet vil kollapse etter hvert som finansieringen tørker opp eller offentligheten slutter å tro på profetene. Virkeligheten vil vinne – som den alltid gjør – men jo lengre kampen er, jo høyere blir de menneskelige kostnadene ved irrasjonell politikk.

Fornuft, empirisk undersøkelse og intellektuell frihet har blitt undergravd av en politisk ladet klimabevegelse, som er en trussel mot vitenskapen og sivilisasjonen selv."

Et avsluttende hjertesukk herfra: Dagens klimaregime tråkker ned etablerte vitenskapsidealer
Salig Karl Popper (1902-94) formulerte det klassiske vitenskapelige falsifikasjonsprinsippet, der han sier at vitenskapelig fremskritt bygger på falsifikasjon av hypoteser. Fremskrittet består i at den vitenskapelige kunnskapen etter hvert får et høyere sannhetspreg, og den blir mer robust overfor falsifikasjon.

Kort sagt, det er grunn til å frykte at salig Karl Popper roterer i sin grav over det maktbaserte bruddet på vitenskapelig redelighet som dagens rådende klimaregime står for.

Kilde: klimadebatt

1 måned til årets klimaparodi begynner

Belém, arrangørby for COP30

1 måned til årets klimaparodi begynner: COP30 styrer stadig støere mot en både faglig og omdømmemessig flopp

Når mesteparten av både de politiske, kommersielle og aktivistiske aktørene sirklende rundt klimagrøtfatet har lettjente penger og moralsk posering som hovedfokus, er det ikke rart at hvert klimatoppmøte har beveget seg i stadig støere kurs mot håpløst faglig visvas parret med skamløse grådighetsframstøt. Til slutt skal vestlige giverland ha sine obligatoriske nattemøter (på overtid) for å bestemme hvor mye poseringsavlat de skal bidra med i finansgrøten av latterlig kaos til neste COP - uten at det minste miljøbidrag kan spores. Norge vil nok som alltid by mest av alle pr. innbygger.
 
Vi får ta en oppgang på tilstanden denne gangen også, når det nå er bare 1 mnd. til jetflyene vil sverme rundt Belém:

COP30 står i fare for å bli en "flopp" på grunn av flere pågående problemer:
- mangel på fremgang og full kaos mht økonomiske mål for Tropical Forest Forever Facility-fondet,
- forsinkelser i viktige økonomiske beslutninger for det samme fondet,
- en generell truende FN-klimafinansieringskrise og en legitimitetskrise for UNFCCC,
- manglende evne til å rigge akseptable forpliktelser om viktige klimamål for 2035, og
- betydelige logistiske utfordringer som høye overnattingskostnader og et utilstrekkelig transportsystem i vertsbyen Belém, Brasil.

Klassikeren: "Fossilindustrien ødelegger den grønne framdriften"
At det såkalte grønne skiftet slett ikke er grønt, og i tillegg har sendt den moderne industrialiserte verden ut i stadig større energitekniske og økonomiske ufører forbigås totalt. Istedet: For å skjule disse selvpåførte problemene vil man også i år, som alltid, hevde at "toppmøtet står overfor usikkerhet om verdenssamfunnets støtte og potensialet for at møtet kan bli dominert av fossile brenselinteresser". Mediene har allerede fått en pakke på dette tilsendt og er begynt å publisere langs dette sporet. Amen.
 
Litt konkretisering av ovennevnte kaos-salat:

Økonomiske og målsatte spørsmål
- Forsinkelse av skogfondet: Brasils ambisiøse Tropical Forest Forever Facility, et fond for å beskytte regnskoger, er forsinket med å nå målet på 125 milliarder dollar som man hadde håpet å lansere på COP30.
- Tapte tidsfrister: De fleste land synes ikke å ville overholde fristen for å sende inn sine oppdaterte klimamål for 2035, kjent som nasjonalt bestemte bidrag (NDC).
- Utilstrekkelig finansiering: Lavere nivåer på klima- og utviklingsfinansiering truer utviklingslandenes evne til å iverksette ambisiøse klimatiltak og undergraver tilliten til avtaler på COP30.

Logistiske og strukturelle problemer
- Vertsbyens kaos: Belém, Brasil, står overfor alvorlige logistiske utfordringer, inkludert mangel på rimelige hotellrom, utilstrekkelig offentlig transport og risikoen for et kaotisk miljø, ifølge Renewable Matter.
- UNFCCC-krisen: UNFCCC opplever en finansieringskrise og en legitimitetskrise, med krav om reform for å forbedre effektiviteten, redusere innflytelse fra privat sektor og styrke sivilsamfunnets deltakelse.

Politiske og legitimerende faktorer
Her er sentrale unnskyldninger for den økende svikten i COP-prosessene:
- Redusert deltakelse fra USA: COP30-ledelsen hevder bl.a. at fraværet av USAs pengestøtte, som man hevder har det største historiske ansvaret for klimagassutslipp, presser forhandlingene ytterligere.
- Trussel mot inkludering: COP30-ledelsen hevder nå at regjeringenes manglende engasjement og restriktive politikk truer med å gjøre COP30 til den minst inkluderende COP i historien, og begrenser forsamlings- og ytringsfriheten, sier bl.a. Observatório do Clima.
Begge disse to punktene er selvsagt ren nytale; sannheten er jo at de fleste deltakerlandene ikke lenger har råd eller evne til å henge med på den selvskadende overbudspolitikken med dysfunksjonelle energisatsinger som resultat. 

Personlig er jeg mest bekymret for hvor mye skade våre siste regjeringers overdådig kostbare klimaposering med den dårlig skjulte siklingen etter videre klimakarrierer vil fortsette  å skade Norges økonomi, næringsliv og energipolitiske stabilitet.

Stadig flere ser det nå: "Klimakultfantasi og dobbeltspill går forut for COP30"

WUWThar nå lagt ut en sterk kommentar til den omfattende energipolitiske, økonomiske og miljømessige selvskadingen i kjølvannet av de feilslåtte "grønt skifte" satsingene innen sol og vind, og at dette vil måtte prege den kommende COP30 om noen uker.

Anbefaler alle å lese hele artikkelen, men kan gjengi noen punkter oversatt til norsk:

Om det grønne skiftets tilkortkommenhet:

"Verden lærer raskt om vind- og solkraftmangler; deres desimering av rovfugler og annet dyreliv; den massive gruvedriften og forurensningen som er involvert i produksjonen av disse "rene, grønne" energisystemene; de millioner av dekar med gård, habitat og naturskjønne landområder som er påvirket av dem; billion-dollar-kostnadene for batteri- og gassbackup-systemer for vindstille og solfrie perioder; og den økonomiske ødeleggelsen som klimasentrisk politikk påfører over hele verden.

Både utviklede land og utviklingsland begynner å innse at de har blitt bedt om å ødelegge verden med vind-sol-batterisystemer som aldri kan møte økende elektrisitetsbehov ... for å redde den fra klimakriser som bare eksisterer i datamodeller og febrile fantasier.

Konsensus om Net Zero (netto null), ekstremvær, klimavitenskap bryter fra hverandre når COP30 nærmer seg."

Ødeleggelsen av vestlig næringliv og statsøkonomier:

Det er økende bevis for at påstander om en planetarisk krise er forankret i meningsløse datamodeller og skremselspropaganda, ikke i faktisk vitenskap, data eller fakta.

Flere velgere over hele verden avviser og gjør opprør mot netto null/anti-fossilt brenselpolitikk som har økt energikostnadene, ødelagt arbeidsplasser og industrier og knust håp og levestandard.

Selv den fattigste amerikanske delstaten (Mississippi) kan nå skryte av et høyere BNP per innbygger enn klimabesatte Storbritannia, hvor den gjennomsnittlige husholdningsprisen på elektrisitet er 0,35 dollar per kilowattime (vil sannsynligvis stige til 0,55 dollar/kWh innen 2027) – sammenlignet med et gjennomsnitt på 17,5 ¢ i USA og 13,5 ¢ i Mississippi.

Britiske industrier betaler nå verdens høyeste strømpriser – 27 % mer enn like klimabesatte Tyskland – og konservative/alternative politiske partier i begge land øker i popularitet mot de forankrede interessene som påla denne destruktive, jobbdrepende, uholdbare politikken.

USAs økonomi overgår Europas, hovedsakelig fordi Trump-administrasjonen har omfavnet rikelig, pålitelig, rimelig drivstoff, petrokjemikalier og elektrisitet, mens Storbritannia, Tyskland og det meste av Europa nekter å bore eller fracke etter olje og gass eller trekke seg tilbake fra sine uoppnåelige klimaløfter."

Kilde: Klimadebatt

Hvordan grunngitte spørsmål blir til «hatkriminalitet»

Ja, det er overskriften denne uken fra stenografene hos E&E News, en publikasjon tilknyttet Politico som kan leses som nyhetsbrevet for «Den hellige karbonkreditt-kirken». Historien begynner med dette forargede utspillet: «Klimakritikere prøver å diskreditere IPCC-forfatteren ved at hun knytter katastrofer til global oppvarming.»

Tilsynelatende skrev Roger Pielke jr. – en statsviter med den uheldige vanen å lese data i stedet for å rope slagord – en kronikk der han spurte om Dr. Friederike Otto, en aktivist som var med på å grunnlegge World Weather Attribution, kanskje ikke var den mest nøytrale personen som kunne lede den neste klimarapporten fra FN. Ottos forskning dukker stadig opp i søksmål mot olje- og gassindustrien. Store søksmål. Den typen søksmål der advokathonorarene kan kjøpe en hel Tesla-flåte og fortsatt gi plass til en dydssignalerende middag i Davos.

Nå kan enhver normal reporter tenke: Hmm, det høres ut som en potensiell interessekonflikt verdt å utforske. Men vi har ikke å gjøre med vanlige reportere her. Vi har å gjøre med fortellingens høye presteskap. Så i stedet for «FN installerer aktivist hvis arbeid gir næring til klimasøksmål», får vi: «Allierte i fossilbrenselindustrien angriper en forsker.»

Fordi i moderne medieteologi er det å stille spørsmål ved presten en større synd enn hva presten gjorde.

 

Den hellige fortellingen må beskyttes

E&E News-artikkelen begynner i høymoralske toner, som om den kunngjør en tiltale i Haag:

«Kritikere av mainstream klimavitenskap og allierte av fossilbrenselindustrien kritiserer en fremtredende ekspert ...»

Fikk du med deg det? Kritikerne er ikke folk med spørsmål. De er «allierte av fossilbrenselindustrien». Fordi i klimajournalistikkens katekisme har enhver skeptiker en hemmelig Exxon-logo tatovert bak øret.

Så får vi vite at Pielkes bekymringer – nemlig at det å sette en aktivist hvis studier brukes i milliardsøksmål i spissen for en angivelig nøytral IPCC-avdeling kan skade troverdigheten – bare er en del av et «angrep».

Ved klimavitenskap gjelder ikke gravejournalistiske regler. Journalistens jobb er ikke å stille spørsmål, men å beskytte fortellingen mot forurensning.

 

Kirken for etablert vitenskap

Dr. Otto, som er fokuset for dette sympatikorstoget, driver en gruppe som spesialiserer seg på det som kalles «attribusjonsvitenskap» – studier som hevder å vise hvor mye en gitt værhendelse ble forverret av menneskeskapte klimaendringer. Nøkkelordet der er å påstå, fordi matematikken bak disse modellene får astrologi til å se ut som regnskap. Men media behandler det som et evangelium.

Arbeidet hennes har blitt «brukt i søksmål mot forurensere», bemerker E&E News anerkjennende, uten et hint om at dette kan heve øyenbrynene.

Da Pielke påpekte at det å gjøre hver hetebølge om til en pressemelding for gruppesøksmålsadvokater kan undergrave den vitenskapelige nøytraliteten, reagerte forfatterne som om han hadde benektet tyngdekraften. Artikkelen informerer oss høytidelig om at Otto, sitat, vil «vurdere fagfellevurdert vitenskap», som tilsynelatende skal roe ned massene. For som alle vet, er uttrykket «fagfellevurdert» den moderne ekvivalenten til et pavelig segl.

Artikkelen legger deretter til Ottos egen forsikring: «Det finnes mange, mange fagfellevurderte studier som viser hvordan klimaendringer har påvirket ekstreme værhendelser.» Jada. Og det finnes mange, mange middelalderske ruller som beviser at hekser forårsaker avlingssvikt. Kvantitet er ikke det samme som kvalitet, men den nyansen kommer aldri gjennom nyhets­redaksjonens filtre.

 

«Kritikerne er koordinerte!» (Kanskje fordi de alle leser)

Når artikkelen slår fast Ottos helgenstatus, dreier den seg over til skurken: Trump-administrasjonen. Fordi man ikke kan skrive om klima uten å påkalle den oransje mannen.

Vi blir fortalt at Trump-tjenestemenn har «jobbet for å diskreditere etablert klimavitenskap.» Bevisene? De ga ut sin egen rapport som konkluderte med at IPCCs verst tenkelige scenarioer var overdrevne. Skrekken. Tilsynelatende er det å gjøre sin egen research nå en krigshandling.

Så, helt som ventet, siterer artikkelen Rachel Cleetus fra Union of Concerned Scientists – et navn som høres ut som et garasjeband fra 1970-tallet, men som fungerer som klimaaktivismens Vatikan – som forsikrer oss om at kritikken av Otto er en «bevisst feilkarakterisering».

Cleetus legger til at «ingen individuelle forskere kaprer IPCC-prosessen». Bare den linjen fortjener en pris for utilsiktet komedie. Byråkratisk kapring er praktisk talt IPCCs hus-sport. Organisasjonen har produsert konsensusrapporter i flere tiår, med «konsensus» definert som «hva politikerne enes om i sammendraget».

Hvordan våger du å spørre om skjevhet?

Halvveis i historien innrømmer E&E News endelig det virkelige problemet: Ottos arbeid med «attribusjon av ekstreme hendelser» har blitt sitert i flere søksmål, inkludert et krav på 51 milliarder dollar fra Multnomah County i Oregon. Saksøkernes advokater bruker bokstavelig talt studiene hennes som ammunisjon.

Det er den typen avsløring som i fornuftige tider ville ført til tøffe oppfølginger: Skaper dette en interessekonflikt? Bør IPCC skille seg fra forskning knyttet til rettssaker? Hvilke sikkerhetstiltak finnes?

Men i stedet for spørsmål, løper journalistene for å rydde opp i rotet, blir vi beroliget med at IPCCs forfatterutvelgelsesprosess er «balansert» og «beskyttet mot påvirkning fra særinteresser».

Dette er bare den byråkratiske ekvivalenten til «stol på oss, vi har kontroll».

Otto insisterer på sin side på at arbeidet hennes «absolutt ikke har noe med rettssaker å gjøre». Riktig. Og treningsmedlemskapet mitt har absolutt ingenting å gjøre med mitt økende midjemål.

Hun klager også over at kritikerne hennes «tok kommentarene hennes ut av kontekst». Det er det universelle forsvaret til alle som blir tatt for å si noe dumt. Konteksten er antagelig at hun mente å si noe helt annet mens hun formulerte nøyaktig hva hun sa.

 

Medienes favorittsport: Påstå objektivitet

Den siste fjerdedelen av artikkelen prøver å rydde opp som en pressesekretær. Vi får beskjed om at Ottos medforfatter i Tyskland «absolutt ikke har noen bekymringer», at andre forskere kaller metodene hennes «grunnleggende vitenskap», og at World Weather Attribution-prosjektet er «supertransparent».

Selvfølgelig er det transparent – ​​du kan se rett gjennom det.

Men det beste er tonen: en blanding av høytidelig autoritet og foreldre-skuffelse. Reporterne skriver som om de forklarer et forvirret barn at julenissen er ekte, og at de slemme gamle skeptikerne bare prøver å ødelegge julen.

 

Budskapet: Vitenskapen er avgjort, søksmålene er rettferdige, og hvis du er uenig, eier du sannsynligvis en pickup.

 

Mønsteret for denne politikken

 

Strukturen i denne historien kan brukes til å undervise i journalistikk – forutsatt at kurset het «Narrativ beskyttelse for moro og profitt.»

Trinn 1: Identifiser en venstreorientert aktør som oppfører seg tvilsomt.

Trinn 2: Flytt fokus fra handling til reaksjon.

Trinn 3: Anklag kritikerne for å være høyre-ekstreme eller i lomma til oljeindustrien

Trinn 4: Siter et par «nøytrale eksperter» som alle jobber for aktivistiske NGOer.

Trinn 5: Avslutt med en forsikring om at alt er i orden, ingenting å se her, gå videre.

Kulten av legitimitet

En grunn til at dette fungerer så bra, er at klimarapportering er basert på legitimitet. Journalistens verdensbilde er bygget rundt respekt for «eksperter». Hvis noen har en doktorgrad  i «Atmosfærefølelser» fra «Dydsuniversitetet» behandler pressen uttalelsene deres som uforanderlig lov.

Så når Otto sier at forskningen hennes er «grunnleggende vitenskap», spør ingen: «Grunnleggende for hva?» Svaret er selvfølgelig «grunnleggende for å holde tilskuddspengene i gang».

I mellomtiden blir Pielke jr. – som har faktisk erfaring med å analysere katastrofedata – avfeid som en «kritiker alliert med fossilbrensel-industrien». Hans synd er ikke uvitenhet; det er uavhengighet.

I denne verden finnes det bare to kategorier: troende og fornektere. Og hvis du er i den andre gruppen, vil ingen mengde bevis redde deg.

 

Hvorfor dette er viktig (og hvorfor det er morsomt)

Under farsen ligger noe alvorlig. IPCC er ikke bare et vitenskapelig organ; det er den politiske ryggraden for billioner av dollar i utgifter og regulering. Når forfatterne har synlige aktivistiske bånd, er det ikke en liten fotnote – det er en legitimitetskrise.

Hvis de som skriver de «objektive» klimakapitlene også produserer studier som er brukt som våpen i rettsaker, forsvinner grensen mellom vitenskap og påvirkningsarbeid. Og når det skjer, blir hele foretaket politikk med ligninger.

Media burde være de første til å kreve åpenhet. I stedet kjører de vognene rundt i sirkel og skjermer aktivistene med overskrifter som antyder kritikk er det samme som konspirasjon.

Det er det samme mønsteret vi har sett i alle andre utgaver der venstresidens ideologi kolliderer med virkeligheten. Den refleksen – den automatiske demoniseringen av dissens – er det som gjør journalistikk til propaganda.

 

Satire skriver seg selv

For å forstå absurditeten, forestill deg E&E News som dekker enhver annen kontrovers på denne måten:

«Kritikere av mainstream kostholdsvitenskap prøver å diskreditere helsevesenet for å koble fedme til sukkersubsidier.»

Eller:

«Juridiske etikere angriper dommer for å ha ledet saker som involverer hennes egen familie.»

Men fordi det er klima, skal vi nikke høytidelig og takke journalistene for at de forsvarer sannheten mot barbarene.

Det morsomste er at de tror denne innrammingen fungerer. De innser ikke hvor gjennomsiktig den har blitt. Hver gang de skriver «kritikerangrep» i stedet for «spørsmål oppstår», ser vanlige lesere skjevheten lyse mot dem.

Selv folk som aksepterer klimafortellingen, fornemmer instinktivt propagandaen. Den er for hardhendt. For selvrettferdig. Du kan nesten høre underteksten hviske: Ikke still spørsmål. Vi har allerede tenkt for deg.

 

Troens byråkrati

IPCC er i seg selv det perfekte symbolet på vår teknokratiske tidsalder – en vidstrakt komité av byråkrater som hevder å snakke for vitenskapen selv, samtidig som de utgir rapporter så tette at politikere kan vri dem til hva som helst.

Det virkelige produktet er ikke kunnskap; det er autoritet. Hver rapport blir en veiviser til å rettferdiggjøre hvilken som helst politikk klimapresteskapet allerede ønsket – karbonavgifter, ESG-mandater, forbud mot gasskomfyrer og vedfyring, you name it.

Så når noen som Otto, hvis forskning direkte støtter klimarettstvister, blir utnevnt til hovedforfatter, er det ikke en tilfeldighet. Det er systemet som fungerer som det skal.

Journalistenes jobb er derfor å velsigne prosessen, å forsikre de troende om at prestene er rene og kjetterne er onde. Det er derfor E&E News-historien føles som liturgi – repetitiv, høytidelig og immun mot bevis.

 

I mellomtiden, i den virkelige verden…

Utenfor ekkokammeret har folk å gjøre med faktiske problemer – skyhøye energikostnader, upålitelige strømnett og matinflasjon forårsaket av politikk uttenkt av de samme byråkratene som belærer oss om «bærekraft».

De bryr seg ikke om Friederike Otto eller Roger Pielke vinner den siste akademiske krangelen. De bryr seg om at strømregningene deres ser ut som boliglånsbetalinger. Men for pressen er disse bekymringene irrelevante. Den eneste krisen som betyr noe, er den som rettferdiggjør mer kontroll.

Så fortsetter takten: hver ny storm, flom eller tørke blir nok en preken i den endeløse historien om klimakatastrofe. Og hver skeptiker blir en skurk som skal forbannes.

 

Konklusjon

Til slutt produserte E&E News ved et uhell et mesterverk av utilsiktet selvparodi – en historie som ikke handler om vitenskap, men om medienes egen refleksive lydighet.

De kunne ha skrevet: «Debatt bryter ut om IPCC-forfatterens aktivistbånd.» Nøytral. Informativ. Balansert.

I stedet skrev de: «Klimakritikere prøver å diskreditere IPCC-forfatteren.» 

Fordi for dem handler ikke historien om at en aktivist infiltrerte IPCC. Historien er at noen la merke til den. Og det er den virkelige skandalen: i moderne journalistikk har skepsis i seg selv blitt forbrytelsen.

Fordi i klimareligionen er det bare ett bud: Du skal ikke stille spørsmål ved fortellingen. 

Kilde: Charles Rotter, Wattsupwiththat

Fartsbot som er særdeles vanskelig å slå!

 

En politibetjent fra Black Rock-ørkenen ga Andy Green en fartsbot for å ha kjørt i 763 miles i timen (ca. 1230 km/t). Siden Black Rock-ørkenen ligger på indiansk land, tilga stammen forseelsen, og Andy Green plukket opp en veldig kul suvenir i form av verdens raskeste fartsbot.

Bilen som satte denne rekorden for landhastighet, brøt lydmuren i Black Rock-ørkenen i Nevada. Legg merke til den mørke skyggen som tilsynelatende kommer fra bilens nese. Det er veggen av veldig tykk luft nesten på havnivå som komprimeres og fungerer som en barriere for bilen som akselererer. Det lysere området bak nesen skapes fordi luften er mindre tett på grunn av at lydmuren brytes, slik at mer sollys kan slippe gjennom til den hvite ørkenbunnen.

Dette er bilen som satte rekorden.

Kilde: Robert Cunnington, Quora

Global oppvarming basert på oppdiktede temperaturmålinger

 

I august i fjor fikk Daily Sceptic mye oppmerksomhet for å vise at UK Met Office fant opp temperaturdata på sin fiktive "åpne" værstasjon i Lowestoft. Tallene ble sagt å være satt sammen fra «godt korrelerte nabostasjoner», men videre graving fra Ray Sanders fant at det ikke var noen slike stasjoner innenfor en radius på 40 miles. Daily Sceptic omtalte saken som en «smoking gun» og sa at med mindre Met Office endelig kunne avsløre hvordan det fungerer, «er den eneste realistiske konklusjonen å trekke at dataene er oppfunnet».

Det nyttet å se dem nærmere i kortene:
Uten videre forklaring har Met Office nå trukket alle Lowestoft-dataene tilbake til da nettstedet stengte i 2010. Lignende tilbaketrekking av data har også skjedd ved stasjonene ved Nairm Druim og Paisley.

Dette sår selvfølgelig alvorlig tvil om Met Offices motiv for å estimere temperaturtrender på tvers av mange en gang åpne, men nå stengte værstasjoner. Sanders mener denne kritikkverdige praksisen er bare en del av måletekniske tvilsomheter Met Office må stå til ansvar for, og sier:
- Eksponert for «skikkelig gransking» kunne ikke Met Office «underbygge sin fabrikasjon av falske data og har måttet slette dem i sin helhet».

Praksisen med å finne opp temperaturdata fra ikke-eksisterende stasjoner er ikke begrenset til Storbritannia.
I USA har værtjenesten NOAA blitt siktet for å fabrikkere data fra mer enn 30 % av rapporteringsstedene. Data hentes fra omkringliggende stasjoner og de resulterende gjennomsnittene gis en 'E' for estimat. Tillegget av de såkalte «spøkelses»-stasjonsdataene betyr at NOAAs månedlige og årlige rapporter «ikke er representative for virkeligheten», sier meteorolog Anthony Watts i WUWT. Hvis slike bevis ble presentert for en domstol, ville de bli kastet, legger han til.

Stadig nye bevis for at temperaturmålinger og estimater er en svært upresis vitenskap.
WUWT mener det nå er grunnlag for å si dette rett ut: Det grove tillitsbruddet institusjoner som Met Office og NOAA gjør, er å utnytte sin "pålitelige" status for å fremme den politiske Net Zero-fantasien ved å hevde en nøyaktighet og presisjon som rett og slett ikke eksisterer i deres reelle måledata.

Lowestoft-avsløringen viser at Met Office ikke kan forsvare sin påstand om «godt korrelerte stasjoner».
De fire nærliggende stasjonene til Lowestoft brukt i Met Office-databasen er alle, dessverre, stengt. Sanders gravde videre og fant ut at de eneste åpne korrellerbare stedene som var tilgjengelige var Cromer som er et klasse 4 "søppelsted" med feilpotensial på opp til 2°C på 35 miles avstand, og klasse 2 Weybourne, 41 miles unna. Altså for langt unna til å kunne klare å gi et månedlig estimat for Lowestoft med feilmarginkrav på en tiendedels grad celsius. Met Office nekter nå å navngi sine påståtte "godt korrelerte stasjoner" for noen av sine beregninger, og hevder at «dette ikke er lagret informasjon». Sanders har uttrykt vantro mot denne forklaringen, og utbryter: «Hva, ikke noensinne, ikke engang for én dag? Opp med hendene alle som tror det!» Forespørsler om informasjonsfrihet for å få stasjonsnavn har blitt møtt med Met Office-svar om at slike forsøk er "plagsomme" og ikke i allmennhetens interesse.

Lenke:
https://wattsupwiththat.com/2025/10/06/met-office-deletes-huge-chunks-of-historic-temperature-data-after-fabrication-claims/


Og her hjemme har nå styrelederen i norske MET (Meteorologisk Institutt, Oslo) måttet rykke ut og refse egen direktør!


Vårt hjemlige og svært seriøse gravebyrå i kritikkverdig bruk av MET-observasjoner - Værstat - har akkurat lagt ut en meget tankevekkende artikkel om at "Styreleder i MET irettesetter instituttets direktør etter ABC Nyheter ble nektet svar".

Her får vi bl.a. et svært talende eksempel på hvordan en av METs mest notoriske klimaalarmisme-agitatorer - avdelingsleder for klimatjenester ved Meteorologisk institutt (MET), Hans Olav Hygen - oppfører seg overfor ABCs spørsmål om observasjonsforhold. For her svarte Hygen følgende til journalisten:

«Takk for henvendelsen, men vi må takke nei. I lys av de menneskeskapte klimaendringene er det ikke i samsvar med våre verdier å bidra i en artikkel som oppfordrer til mer flyreiser».

Dette svaret var selvsagt fullstendig uakseptabelt iht. METs samfunnsrolle, og ble påtalt. Men da fant METs direktør Roar Skålin det betimelig å rykke ut i en egen kronikk i Journalisten den 2. okt. og forsvare denne holdningen.

Værstat kommenterer hvordan METs styreleder dermed fant det nødvendig å rykke ut og hindre mer tilskitning av METs troverdighet, sitat:
"Svaret har tydeligvis ikke falt i god jord da styreleder i Meteorologisk institutt, Kristin Vinje, to dager senere lørdag 4. oktober (midt under ekstremværet Amy) fikk sendt ut en pressemelding der direktøren i MET blir irettesatt."

METs styreleder retter nemlig følgende sviende kritikk mht hvordan spørsmålet fra ABC Nyheter ble håndtert:

"Dette svaret er ikke i tråd med hvordan Meteorologisk institutt skal håndtere henvendelser fra media. Vi har en soleklar plikt, og en sterk egeninteresse i vårt samfunnsoppdrag, til å bidra med faktainformasjon om vær og klima til myndigheter, media, næringsliv, institusjoner og allmennheten, uavhengig av hva informasjonen skal brukes til."

her er det bare å sende et ærlig bukk til en styreleder som har skjønt sin oppgave på dette området!

Les hele Værstats artikkel på denne viktige prinsippsaken - kanskje den kan bidra til at vårt hjemlige MET ikke havner i samme gjørmen som britiske Met Office forlengst er trygt etablert i?

Lenke: https://verstat.no/2025/10/05/styreleder-met/

Oversikt over ukrainske angrep på russiske oljeraffinaderier pr. 1. oktober 2025

 

Det finnes flere oversikter og rapporter som oppsummerer ukrainske dronangrep på russiske oljeraffinaderier siden invasjonen startet i 2022. Angrepene har eskalert betydelig i 2024 og 2025, med fokus på å ramme Russlands olje- og gassindustri – som finansierer krigen. Ifølge åpne kilder som Reuters, Al Jazeera, Caspian Policy Center og ukrainske militære rapporter, har Ukraina gjennomført minst 61 dokumenterte angrep på raffinaderier siden januar 2024. Av disse har minst 40 ført til branner eller varig skade.

Nøkkeltall (per september/oktober 2025):

• Antall rammede raffinaderier: Omtrent 24 unike raffinaderier har blitt truffet, ut av Russlands ca. 30 store anlegg. Noen er truffet flere ganger (f.eks. Afipsky i Krasnodar to ganger i september 2025).
• Kapasitetsreduksjon: Angrepene har midlertidig redusert Russlands totale raffineringskapasitet med 17–20 % (ca. 1,1 millioner fat per dag), noe som har ført til drivstoffmangel i russiske regioner, høyere priser og redusert eksport.
• Ødeleggelser: Få raffinaderier er fullstendig ødelagt, men mange har hatt produksjonen stanset i uker eller måneder. Eksempler inkluderer branner som ødela lagre verdt hundrevis av millioner dollar (f.eks. Novoshakhtinsk i Rostov, der 1,5 millioner tonn olje gikk tapt).
• Effekt: Russland har økt råoljeeksporten for å kompensere, men dette har ført til intern mangel på bensin og diesel. Transneft (Russlands oljerør-monopol) har advart om potensiell produksjonskutt.

Disse tallene er basert på satellittbilder, offisielle uttalelser og uavhengige analyser. Russiske myndigheter underrapporterer ofte skaden, mens ukrainske kilder bekrefter treff via etterretning.

Liste over kjente rammede raffinaderier

Her er en tabell med de mest omtalte anleggene, basert på rapporter fra 2024–2025. Listen er ikke uttømmende, men dekker de største angrepene. Status angir siste kjente tilstand (mange har gjenopptatt delvis produksjon etter reparasjoner).

 

Raffinaderi	Region	Eier	Kapasitet (fat/dag)	Angrepsdato(er)	Skade/Status
Novoshakhtinsk	Rostov	Rosneft	140 000	Aug–sep 2025	Stor brann; 1,5 mill. tonn ødelagt. Delvis gjenopptatt.
Volgograd (Lukoil)	Volgograd	Lukoil	130 000	Aug 2025	Produksjon stanset; gjenopptatt med redusert kapasitet.
Ryazan	Ryazan	Rosneft	350 000	Aug–sep 2025	To enheter skadet; halv produksjon nede i en måned.
Syzran (Kuibyshev)	Samara	Rosneft	190 000	Aug–sep 2025	Primære enheter ødelagt; full stopp, gjenopptatt delvis.
Saratov	Saratov	Rosneft	180 000	Sep 2025 (flere ganger)	Brann og eksplosjoner; produksjon stanset midlertidig.
Afipsky	Krasnodar	Rosneft	200 000	Sep 2025 (to ganger)	Brann på pumpeenhet; delvis skade, rask reparasjon.
Ilsky	Krasnodar	Rosneft	70 000	Jul–aug 2025	Brann; gjenopptatt på under en måned.
Tuapse	Krasnodar	Rosneft	240 000	Mar–apr 2025	Skadet; full gjenopptakelse i april.
Kirishi	Leningrad	Surgutneftegas	420 000	Sep 2025	Brann etter droneangrep; minimal skade rapportert.
Salavat (Gazprom Neftekhim)	Bashkortostan	Gazprom	250 000	Sep 2025	Skadet enhet; 10 % av nasjonal kapasitet påvirket.
Ufa (Bashneft-Ufaneftekhim)	Bashkortostan	Rosneft	220 000	Sep 2025	Brann og mindre skade; delvis operativt.
Nevsky Fuel Oil Plant	St. Petersburg	Uavhengig	50 000	2024–2025	Flere angrep; gjenopptatt.

 

Kilder til listen: Samlet fra rapporter som UNITED24 Media (13 angrep siden aug 2025), Caspian Policy Center (61 angrep totalt), Reuters (10+ store anlegg i 2025) og Al Jazeera (20 % kapasitetsfall). For en interaktiv live-kart, se Caspian Policy Centers oversikt.

Bakgrunn og betydning

Ukraina har brukt langtrekkende droner (som Liutyi) for å nå mål opptil 1400 km inn i Russland, ofte uten vestlig våpenbruk for å unngå eskalering. Målet er å kutte Russlands krigsfinansiering – olje utgjør 40 % av statsbudsjettet. Til tross for reparasjoner, har angrepene ført til:

• Drivstoffmangel: Køer ved bensinstasjoner i Moskva, Rostov og Krim; rasjonering innført.
• Økonomisk press: Russland selger råolje billigere til India og Kina, men mister inntekter fra raffinert drivstoff.
• Russisk respons: Økt luftforsvar rundt anlegg, men mange er fortsatt sårbare.

Situasjonen endres raskt – nye angrep skjer ukentlig. For oppdateringer, følg kilder som Reuters eller ukrainske generalstaben.

 

Kilde: Grok