Hvordan grunngitte spørsmål blir til «hatkriminalitet»

Ja, det er overskriften denne uken fra stenografene hos E&E News, en publikasjon tilknyttet Politico som kan leses som nyhetsbrevet for «Den hellige karbonkreditt-kirken». Historien begynner med dette forargede utspillet: «Klimakritikere prøver å diskreditere IPCC-forfatteren ved at hun knytter katastrofer til global oppvarming.»

Tilsynelatende skrev Roger Pielke jr. – en statsviter med den uheldige vanen å lese data i stedet for å rope slagord – en kronikk der han spurte om Dr. Friederike Otto, en aktivist som var med på å grunnlegge World Weather Attribution, kanskje ikke var den mest nøytrale personen som kunne lede den neste klimarapporten fra FN. Ottos forskning dukker stadig opp i søksmål mot olje- og gassindustrien. Store søksmål. Den typen søksmål der advokathonorarene kan kjøpe en hel Tesla-flåte og fortsatt gi plass til en dydssignalerende middag i Davos.

Nå kan enhver normal reporter tenke: Hmm, det høres ut som en potensiell interessekonflikt verdt å utforske. Men vi har ikke å gjøre med vanlige reportere her. Vi har å gjøre med fortellingens høye presteskap. Så i stedet for «FN installerer aktivist hvis arbeid gir næring til klimasøksmål», får vi: «Allierte i fossilbrenselindustrien angriper en forsker.»

Fordi i moderne medieteologi er det å stille spørsmål ved presten en større synd enn hva presten gjorde.

 

Den hellige fortellingen må beskyttes

E&E News-artikkelen begynner i høymoralske toner, som om den kunngjør en tiltale i Haag:

«Kritikere av mainstream klimavitenskap og allierte av fossilbrenselindustrien kritiserer en fremtredende ekspert ...»

Fikk du med deg det? Kritikerne er ikke folk med spørsmål. De er «allierte av fossilbrenselindustrien». Fordi i klimajournalistikkens katekisme har enhver skeptiker en hemmelig Exxon-logo tatovert bak øret.

Så får vi vite at Pielkes bekymringer – nemlig at det å sette en aktivist hvis studier brukes i milliardsøksmål i spissen for en angivelig nøytral IPCC-avdeling kan skade troverdigheten – bare er en del av et «angrep».

Ved klimavitenskap gjelder ikke gravejournalistiske regler. Journalistens jobb er ikke å stille spørsmål, men å beskytte fortellingen mot forurensning.

 

Kirken for etablert vitenskap

Dr. Otto, som er fokuset for dette sympatikorstoget, driver en gruppe som spesialiserer seg på det som kalles «attribusjonsvitenskap» – studier som hevder å vise hvor mye en gitt værhendelse ble forverret av menneskeskapte klimaendringer. Nøkkelordet der er å påstå, fordi matematikken bak disse modellene får astrologi til å se ut som regnskap. Men media behandler det som et evangelium.

Arbeidet hennes har blitt «brukt i søksmål mot forurensere», bemerker E&E News anerkjennende, uten et hint om at dette kan heve øyenbrynene.

Da Pielke påpekte at det å gjøre hver hetebølge om til en pressemelding for gruppesøksmålsadvokater kan undergrave den vitenskapelige nøytraliteten, reagerte forfatterne som om han hadde benektet tyngdekraften. Artikkelen informerer oss høytidelig om at Otto, sitat, vil «vurdere fagfellevurdert vitenskap», som tilsynelatende skal roe ned massene. For som alle vet, er uttrykket «fagfellevurdert» den moderne ekvivalenten til et pavelig segl.

Artikkelen legger deretter til Ottos egen forsikring: «Det finnes mange, mange fagfellevurderte studier som viser hvordan klimaendringer har påvirket ekstreme værhendelser.» Jada. Og det finnes mange, mange middelalderske ruller som beviser at hekser forårsaker avlingssvikt. Kvantitet er ikke det samme som kvalitet, men den nyansen kommer aldri gjennom nyhets­redaksjonens filtre.

 

«Kritikerne er koordinerte!» (Kanskje fordi de alle leser)

Når artikkelen slår fast Ottos helgenstatus, dreier den seg over til skurken: Trump-administrasjonen. Fordi man ikke kan skrive om klima uten å påkalle den oransje mannen.

Vi blir fortalt at Trump-tjenestemenn har «jobbet for å diskreditere etablert klimavitenskap.» Bevisene? De ga ut sin egen rapport som konkluderte med at IPCCs verst tenkelige scenarioer var overdrevne. Skrekken. Tilsynelatende er det å gjøre sin egen research nå en krigshandling.

Så, helt som ventet, siterer artikkelen Rachel Cleetus fra Union of Concerned Scientists – et navn som høres ut som et garasjeband fra 1970-tallet, men som fungerer som klimaaktivismens Vatikan – som forsikrer oss om at kritikken av Otto er en «bevisst feilkarakterisering».

Cleetus legger til at «ingen individuelle forskere kaprer IPCC-prosessen». Bare den linjen fortjener en pris for utilsiktet komedie. Byråkratisk kapring er praktisk talt IPCCs hus-sport. Organisasjonen har produsert konsensusrapporter i flere tiår, med «konsensus» definert som «hva politikerne enes om i sammendraget».

Hvordan våger du å spørre om skjevhet?

Halvveis i historien innrømmer E&E News endelig det virkelige problemet: Ottos arbeid med «attribusjon av ekstreme hendelser» har blitt sitert i flere søksmål, inkludert et krav på 51 milliarder dollar fra Multnomah County i Oregon. Saksøkernes advokater bruker bokstavelig talt studiene hennes som ammunisjon.

Det er den typen avsløring som i fornuftige tider ville ført til tøffe oppfølginger: Skaper dette en interessekonflikt? Bør IPCC skille seg fra forskning knyttet til rettssaker? Hvilke sikkerhetstiltak finnes?

Men i stedet for spørsmål, løper journalistene for å rydde opp i rotet, blir vi beroliget med at IPCCs forfatterutvelgelsesprosess er «balansert» og «beskyttet mot påvirkning fra særinteresser».

Dette er bare den byråkratiske ekvivalenten til «stol på oss, vi har kontroll».

Otto insisterer på sin side på at arbeidet hennes «absolutt ikke har noe med rettssaker å gjøre». Riktig. Og treningsmedlemskapet mitt har absolutt ingenting å gjøre med mitt økende midjemål.

Hun klager også over at kritikerne hennes «tok kommentarene hennes ut av kontekst». Det er det universelle forsvaret til alle som blir tatt for å si noe dumt. Konteksten er antagelig at hun mente å si noe helt annet mens hun formulerte nøyaktig hva hun sa.

 

Medienes favorittsport: Påstå objektivitet

Den siste fjerdedelen av artikkelen prøver å rydde opp som en pressesekretær. Vi får beskjed om at Ottos medforfatter i Tyskland «absolutt ikke har noen bekymringer», at andre forskere kaller metodene hennes «grunnleggende vitenskap», og at World Weather Attribution-prosjektet er «supertransparent».

Selvfølgelig er det transparent – ​​du kan se rett gjennom det.

Men det beste er tonen: en blanding av høytidelig autoritet og foreldre-skuffelse. Reporterne skriver som om de forklarer et forvirret barn at julenissen er ekte, og at de slemme gamle skeptikerne bare prøver å ødelegge julen.

 

Budskapet: Vitenskapen er avgjort, søksmålene er rettferdige, og hvis du er uenig, eier du sannsynligvis en pickup.

 

Mønsteret for denne politikken

 

Strukturen i denne historien kan brukes til å undervise i journalistikk – forutsatt at kurset het «Narrativ beskyttelse for moro og profitt.»

Trinn 1: Identifiser en venstreorientert aktør som oppfører seg tvilsomt.

Trinn 2: Flytt fokus fra handling til reaksjon.

Trinn 3: Anklag kritikerne for å være høyre-ekstreme eller i lomma til oljeindustrien

Trinn 4: Siter et par «nøytrale eksperter» som alle jobber for aktivistiske NGOer.

Trinn 5: Avslutt med en forsikring om at alt er i orden, ingenting å se her, gå videre.

Kulten av legitimitet

En grunn til at dette fungerer så bra, er at klimarapportering er basert på legitimitet. Journalistens verdensbilde er bygget rundt respekt for «eksperter». Hvis noen har en doktorgrad  i «Atmosfærefølelser» fra «Dydsuniversitetet» behandler pressen uttalelsene deres som uforanderlig lov.

Så når Otto sier at forskningen hennes er «grunnleggende vitenskap», spør ingen: «Grunnleggende for hva?» Svaret er selvfølgelig «grunnleggende for å holde tilskuddspengene i gang».

I mellomtiden blir Pielke jr. – som har faktisk erfaring med å analysere katastrofedata – avfeid som en «kritiker alliert med fossilbrensel-industrien». Hans synd er ikke uvitenhet; det er uavhengighet.

I denne verden finnes det bare to kategorier: troende og fornektere. Og hvis du er i den andre gruppen, vil ingen mengde bevis redde deg.

 

Hvorfor dette er viktig (og hvorfor det er morsomt)

Under farsen ligger noe alvorlig. IPCC er ikke bare et vitenskapelig organ; det er den politiske ryggraden for billioner av dollar i utgifter og regulering. Når forfatterne har synlige aktivistiske bånd, er det ikke en liten fotnote – det er en legitimitetskrise.

Hvis de som skriver de «objektive» klimakapitlene også produserer studier som er brukt som våpen i rettsaker, forsvinner grensen mellom vitenskap og påvirkningsarbeid. Og når det skjer, blir hele foretaket politikk med ligninger.

Media burde være de første til å kreve åpenhet. I stedet kjører de vognene rundt i sirkel og skjermer aktivistene med overskrifter som antyder kritikk er det samme som konspirasjon.

Det er det samme mønsteret vi har sett i alle andre utgaver der venstresidens ideologi kolliderer med virkeligheten. Den refleksen – den automatiske demoniseringen av dissens – er det som gjør journalistikk til propaganda.

 

Satire skriver seg selv

For å forstå absurditeten, forestill deg E&E News som dekker enhver annen kontrovers på denne måten:

«Kritikere av mainstream kostholdsvitenskap prøver å diskreditere helsevesenet for å koble fedme til sukkersubsidier.»

Eller:

«Juridiske etikere angriper dommer for å ha ledet saker som involverer hennes egen familie.»

Men fordi det er klima, skal vi nikke høytidelig og takke journalistene for at de forsvarer sannheten mot barbarene.

Det morsomste er at de tror denne innrammingen fungerer. De innser ikke hvor gjennomsiktig den har blitt. Hver gang de skriver «kritikerangrep» i stedet for «spørsmål oppstår», ser vanlige lesere skjevheten lyse mot dem.

Selv folk som aksepterer klimafortellingen, fornemmer instinktivt propagandaen. Den er for hardhendt. For selvrettferdig. Du kan nesten høre underteksten hviske: Ikke still spørsmål. Vi har allerede tenkt for deg.

 

Troens byråkrati

IPCC er i seg selv det perfekte symbolet på vår teknokratiske tidsalder – en vidstrakt komité av byråkrater som hevder å snakke for vitenskapen selv, samtidig som de utgir rapporter så tette at politikere kan vri dem til hva som helst.

Det virkelige produktet er ikke kunnskap; det er autoritet. Hver rapport blir en veiviser til å rettferdiggjøre hvilken som helst politikk klimapresteskapet allerede ønsket – karbonavgifter, ESG-mandater, forbud mot gasskomfyrer og vedfyring, you name it.

Så når noen som Otto, hvis forskning direkte støtter klimarettstvister, blir utnevnt til hovedforfatter, er det ikke en tilfeldighet. Det er systemet som fungerer som det skal.

Journalistenes jobb er derfor å velsigne prosessen, å forsikre de troende om at prestene er rene og kjetterne er onde. Det er derfor E&E News-historien føles som liturgi – repetitiv, høytidelig og immun mot bevis.

 

I mellomtiden, i den virkelige verden…

Utenfor ekkokammeret har folk å gjøre med faktiske problemer – skyhøye energikostnader, upålitelige strømnett og matinflasjon forårsaket av politikk uttenkt av de samme byråkratene som belærer oss om «bærekraft».

De bryr seg ikke om Friederike Otto eller Roger Pielke vinner den siste akademiske krangelen. De bryr seg om at strømregningene deres ser ut som boliglånsbetalinger. Men for pressen er disse bekymringene irrelevante. Den eneste krisen som betyr noe, er den som rettferdiggjør mer kontroll.

Så fortsetter takten: hver ny storm, flom eller tørke blir nok en preken i den endeløse historien om klimakatastrofe. Og hver skeptiker blir en skurk som skal forbannes.

 

Punchline

Til slutt produserte E&E News ved et uhell et mesterverk av utilsiktet selvparodi – en historie som ikke handler om vitenskap, men om medienes egen refleksive lydighet.

De kunne ha skrevet: «Debatt bryter ut om IPCC-forfatterens aktivistbånd.» Nøytral. Informativ. Balansert.

I stedet skrev de: «Klimakritikere prøver å diskreditere IPCC-forfatteren.» Fordi for dem handler ikke historien om at en aktivist infiltrerte IPCC. Historien er at noen la merke til den. Og det er den virkelige skandalen: i moderne journalistikk har skepsis i seg selv blitt forbrytelsen.

Fordi i klimareligionen er det bare ett bud: Du skal ikke stille spørsmål ved fortellingen. 

Kilde: Charles Rotter, Wattsupwiththat