Linux - noe for meg? Mest om Linux Mint.

Er du lei av Windows og vil prøve Linux i stedet? 

Alle datamaskiner må ha et operativsystem. Operativsystemet er den grunnleggende programvaren som skal til for at du skal kunne kommunisere med datamaskinen. Uten operativsystem ville datamaskinen ikke kunne brukes til stort annet enn som en varmekilde.

Minimaskinene til DEC (Digital Equipment Corporation – senere kjøpt opp av Compaq og slått sammen med Hewlett-Packard) ble benyttet ved universiteter fra 1960-tallet. På disse maskinene ble det utviklet et styresystem (operativsystem) som ble kalt MULTICS. Ken Thompson, fra Bell Labs, skrev  en redusert enbrukerversjon av dette, som senere ble spiren til UNIX.

Disse minimaskinene var likevel ikke innenfor kostnadsrammene til vanlige privatpersoner.

Tidlig på 1980-tallet begynte det imidlertid å komme datautstyr som var tilgjengelig  for folk flest, rent prismessig.  Den første tiden var operativsystemene kommandobasert.  Man måtte skrive kommandoer til maskinene, noe som var vanskelig å lære seg. Dette ble utstyr som kun var for spesielt interesserte.

Etter hvert ble det imidlertid utviklet grafiske grensesnitt. Apple, Microsoft og Acorn/BBC var tidligst ute med hver sine varianter av grafiske operativsystem.

I mellomtiden gikk utviklingen av UNIX sin gang, men den kommersielle utgaven av dette operativsystemet var for kostbart (og stort) til at det fikk noen særlig utbredelse på maskinene til menigmann.

I 1991 var det en student ved universitetet i Helsinki, Linus Torvalds, som gikk lei av at man måtte betale for operativsystem. Han startet derfor å utvikle noe som skulle være et gratis operativsystem – han kalte det Freax («free», «freak» og «x» som i Unix). Han hadde riktignok tenkt på navnet «Linux», men mente vel at et slikt valg ville være for egoistisk.

Han ble likevel senere overtalt til å kalle det for «Linux».

I midten av 1990-tallet begynte store leverandører som IBM, Hewlett-Packard og Dell å interessere seg for Linux.  Og utviklingen har fortsatt, både på store maskiner, minimaskiner, nettbrett og telefoner. Chrome OS og Android er eksempler på Linuxvarianter.

I dag finnes det en mengde varianter av grafiske grensesnitt i Linux, men den grunnleggende «kjernen» er stort sett den samme for alle.

Hvorfor skal man ta i bruk Linux?

De første variantene av Linux var vanskelig å få opp og gå. Det krevde en god del tålmodighet og kunnskap om datamaskiner.  I utgangspunktet manglet multimedia­programvare slik at man ikke uten videre kunne se på video eller NRKs TV-program på nett. Men Linux Mint gir oss muligheten til å velge en versjon som har disse multimediapakkene inkludert. Grafikkgrensesnittet ligner på det man har i Windows 7, så ihuga windows-brukere vil ganske raskt finne frem.

Fordelen med Linux i forhold til Windows eller Apple OS X, er at man får det meste av programvaren gratis. Ulempen er at man ikke uten videre kan benytte de samme programmene som man har på Windows og Mac. Eksempelvis har man ikke Microsoft Office-pakken tilgjengelig. Her må man i stedet benytte Libre-Office (en variant av Open-Office), som i de fleste tilfeller gjør samme nytten. Noen programmer som finnes under Windows kan også benyttes i Linux. Dette skal vi komme tilbake til etter hvert.

Installasjonspakker pr. februar 2015  finner du eksempelvis her (velg nyeste Cinnamon):

http://www.linuxmint.com/release.php?id=23

(i 2016 kom en versjon 18.1. Den kan lastes ned her: http://blog.linuxmint.com/?p=3181 )

Her vil det dukke opp en god del mulige servere å hente ISO-fila (DVD-avbildningsfila) fra.

Raskeste nedlastning får man om man velger et land i Europa.

ISO-fila kan brennes på DVD som da kan benyttes som installasjonsmedium. Dersom du ikke har DVD-stasjon på PC-en, kan det være smart å legge ISO-fila på en USB-minnepinne i stedet. En smertefri fremgangsmåte for å få dette til, er (på en Windows-maskin) å laste ned et program som heter Universal-USB-installer. Det finner du pr. februar 2015 her:

http://www.pendrivelinux.com/downloads/Universal-USB-Installer/Universal-USB-Installer-1.9.5.9.exe

Ny versjon pr. oktober 2016:

http://www.pendrivelinux.com/downloads/Universal-USB-Installer/Universal-USB-Installer-1.9.6.8.exe

(en enda ferskere versjon: https://www.pendrivelinux.com/downloads/YUMI/YUMI-2.0.3.3.exe )



Linux Mint 19 Tara: https://www.linuxmint.com/download.php

Last ned dette programmet slik at det blir liggende på PC-en. Start det så opp. I Windows7 får du først en sikkerhetsadvarsel, og deretter må du si deg enig i lisensreglene. Da skal du få dette opp:

På dette tidspunkt bør du ha plugget inn  en USB-minnepinne på 4 Gbytes (eller større) i PC-en. I de fleste tilfeller er det også lurt å slå av antivirusprogramvarene til PC-en, da den ellers vil kunne «krangle» under kopieringen til minnepinnen.

Dersom du allerede har lastet ned ISO-installasjonsfila, er det nå bare å gå videre ved å velge «Linux Mint» og trykk på «browse»-knappen for å finne ISO-fila du nå har lastet ned:

Omtrent slik vil det se ut når du er klar til å kopiere ISO-fila over til minnepinnen. Merk at du har et mulig valg til å formatere minnepinnen først:

Når kopieringen pågår, vil dette dukke opp på skjermen:

Når prosessen er ferdig har du en bootbar minnepinne med Linux Mint på.

Husk å starte antivirusprogrammet på Windowsmaskinen  igjen.

For å teste ut Linux uten å installere, er det bare å starte opp en datamaskin fra minnepinnen. Du får da opp dette velkomstbildet:

Hovedmenyen finner man ved å trykke med musepekeren nede til venstre.

Når du har testet Linux så mye at du ser at maskinen vil fungere fint, kan du starte installasjonen av operativsystemet. Det gjør du ved å benytte deg av ikonet på skjermen der det står "Install Linux Mint".

Under installasjonen dukker det opp en del skjermbilder der du må ta stilling til språk:

Du får en påminnelse om at maskinen bør være tilkoblet strøm og internett (helst med kabel) under installasjonen. Så kommer et vanskelig punkt, installasjonstype:

Her kan man velge å installere Linux ved siden av Windows. Velger man dette, bør man helst ha tatt backup av det som er av betydning på Windowsområdet. Det er en viss mulighet for at dette vil skjære seg. Går dette bra, vil man få valgmulighet mellom Linux og Windows ved oppstart av maskinen.

Alternativt kan man benytte hele disken til Linux. 

De øvrige valgene er ikke særlig aktuelle for nybegynnere.

Her må man velge tidssone:

og tastatur:

Sekvensen avslutter med at du må skrive inn navnet ditt, brukernavn og passord.

Når installasjonen er ferdig, starter du maskinen på nytt, men ta ut USB-minnepinnen da.

Oppstart av Linux etter den er installert på maskinen.

Når maskinen starter på nytt, får du spørsmål om brukernavn og passord, som i Windows.

Det er ikke uvanlig at noe det første man prøver å gjøre, er å endre bakgrunnsbildet på  skrivebordet. Det gjøres ved å trykke på 

"Meny" -->  "Brukervalg" --> "Bakgrunner":

Her får du mulighet til å velge mellom en del standardbilder, men du kan også velge egne bilder dersom de ligger i mappen "Bilder":

Mange synes det er en smart idé å ha de mest brukte programmene tilgjengelige på skrivebordet i form av ikoner. Som i Windows 7 kan man gjøre dette ved å lete opp aktuelt program via menyen, høyreklikke på det og velge "Legg til på skrivebordet" fra menyen som dukker opp. Her er det vist et eksempel der tekstbehandleren velges ut:

Resultatet:

De fleste innstillinger kan gjøres via "Meny" --> "Brukervalg" --> "Systeminnstillinger":

Da får man opp valg som i stor grad minner om det men finner i kontrollpanelet i Windows:

Definisjon av skriver.

Har man en skriver tilgjengelig, er det naturlig å prøve og få den definert. Det gjøres Ved å trykke på "Skrivere"  --> "Legg til" :

I mitt tilfelle har jeg koblet opp en nettverksskriver, Samsung CLP-365W, som Linux finner automatisk.

Ved å trykke på "Framover" vil Linux prøve å finne en driver på nettet. Det er derfor viktig at maskinen nå er tilkoplet internett.

Velger jeg å trykke på "Skriv ut testside", får jeg denne beskjeden:

Men her oppsto et lite problem. Skriveren er en fargeskriver, men testsiden kom ut i svart/hvitt. Ved å sjekke "Alternativer for skriver" dukker svaret opp. Standardverdien for "Color Mode" er satt til "Monochrome"

Men her er det enkelt å endre, slik, og så trykke "Bruk":

Gå tilbake til "Innstillinger", og velg "Skriv ut testside" (den til venstre), og vips, så kommer det en utskrift i farger.

Installasjon av programvare.

Linux Mint installasjonen vår kommer med ferdig programvare som kan takle hverdagbehov. Standard Web-leser er FireFox. Nå kan det tenkes at jeg har en annen yndlings-webleser, f.eks. Opera. Den kommer ikke automatisk med denne linuxdistribusjonen. Men den finnes tilgjengelig i et online-bibliotek. Installasjon av programvare krever at du avgir passord. Opera kan hentes slik:

"Meny" --> "Administrasjon" --> "Programvarebehandler"

 Etter en stund blir du avkrevd passord. Så kommer dette vinduet opp:

Her skriver du "Opera" i søkefeltet og trykker "enter". Etter et kort søk i programvaredatabasen, får du dette opp:

Her er det bare å dobbeltklikke på den øverste muligheten:

Trykk på "Installer":

Installasjonen starter. Den er ferdig når vinduet ser slik ut:

Da kan du lukke installasjonsprogramvaren og lete opp Opera.

"Meny" --> "Internett" --> "Opera"

Før vi går videre, er det nødvendig å nevne et par betegnelser.

Den første: Repository

Kildene for programvaren som finnes på nettet kalles på engelsk for "repositories" , noe som ofte oversettes med reservoir, arkiv eller pakkebrønn. Dette er standardarkivene som følger med den Linuxversjonen du benytter  (Linux Mint er er variant av Ubuntu). Å installere programvare fra pakkebrønner er mye tryggere enn å installere tilfeldige exe-filer i Windows, for Linux-programmene er kontrollert før de legges i pakkebrønnene.

Den andre: PPA

Forkortelsen står for Personal Packgage Archive. Dette er arkiv som ikke er standard for Linuxversjonen du benytter. Har kan du finne oppdateringer av programvare som ikke ligger i standard pakkebrønner. Det kan også være snakk om hittil upublisert programvare. PPAer var opprinnelig kun tiltenkt de som skulle teste ny programvare.

Oversikt over repositories og PPAs finner vi i Programvarebehandler ved å trykke i menyene:

"Rediger" --> "Programvarekilder"

Dersom du er ute etter programvare som ikke er i standard pakkebrønner, kan du her få mulighet til å legge inn adressene til nye. 

Vi kan ta et eksempel. Adobe pdf-leser, Acroread, finner vi ikke ved å benytte standard pakkebrønner. For å få tak i denne leseren må vi legge til en ny pakkebrønn (finnes ved å google):

Oppdatér oversikten til datamaskinen ( "Update the cache" ) før du går videre:

Nå kan du lete fram acroread:

Og her dukker den opp i menyen:

Litt om utskrift av PDF-filer.

Microsoft Office 2010 ga oss mulighet til å skrive ut PDF-filer. Dette er også et valg i Libre Office.

Noen ganger kunne det likevel ha vært fint, rett og slett, å ha en virtuell printer. Denne burde være slik at når man valgte den, ville utskrifta komme ut som en PDF-fil i stedet for på papir. Dette kan vi imidlertid lett ordne. I Programvare-behandleren skriver du bare inn søkebegrepet "cups":

Velger du da "cups-pdf" og installerer den, får du med ett en printer som kan skrive ut PDF-filer. 
Utskriften fra denne virtuelle printeren vil havne i ei mappe som heter PDF.

Litt mer om skrivebordet (engelsk: Desktop).

På skrivebordet lå det i starten 2 ikoner, "Datamaskin" og "Hjem". Trykker du på "Hjem"-ikonet, får du opp mappestrukturen som du er blitt tildelt som bruker. Som i Windows blir hver bruker tildelt sitt egen hjemmeområde. I Windows ligger det som regel på C:\-driven slik: 

C:\Users\<brukernavn>

I Linux er navnsettingen annerledes, og hjemmeområdet til brukeren befinner seg her:

/home/<brukernavn>

 Oversikten over mappe- og fil-strukturen ser du rent grafisk om du trykker på "Datamaskin"-ikonet

Trykker du nå på "Home"-mappen, vil du se en mappe med brukernavnet ditt på. Det er ditt "Hjem"-område. Apples MAC OS X-maskiner har en tilsvarende mappe- og fil-struktur, men den er bedre gjemt for brukerne. På MAC finner man hjemmeområdet på    

 /Users/<brukernavn>

                        En listing av mappestrukturen på en MAC

Som i Windows har vi i Linux muligheten til å få en "Papirkurv" på skrivebordet. Vi må da ta frem "Systeminnstillinger" og trykke på ikonet kalt "Skrivebord". Standardinnstillingene er de som er haket av her:

Haker vi av de 2 andre mulighetene, "Papirkurv" og "Network" (oversettelsen til norsk er visst ikke helt perfekt), får vi 2 nye ikoner på skrivebordet:

Når du vil slette ei fil, er det bare å høyreklikke på den. Da kan du velge om du vil slette fila umiddelbart eller om du vil flytte den til papirkurv.

Tømming av papirkurv foregår omtrent som i Windows, du høyreklikker på papirkurven og trykker på valget "Empty trash" (nok en oversettelse med forbedringspotensial).

Ved å trykke på ikonet som heter "Nettverk" vil du få en oversikt over andre maskiner som er koblet til ditt lokale nettverk.

Dersom man er iherdig og har startet mange program samtidig, kan det være vanskelig å holde oversikten over alle sammen. For å kunne operere med færre program på skrivebordet, men likevel ha alle tilgjengelig, har vi muligheten til å operere med flere skrivebord. Oversikten over hva som ligger på hvert skrivebord finner du ved å klikke helt til høyre på panelet (Meny-linja):

Man kan bla seg fort fra ett skrivebord til et annet ved å holde inne CTRL- og ALT-tastene og trykke fort på høyre- eller venstre-pil. Ved å aktivere "Hot Corners" kan du på en enkel måte kunne endre antall skrivebord:

Haker man av for "Show all workspaces" og "Icon visible" vil man få en markør - i dette tilfellet i øverste, venstre hjørne, som et liggende 8-tall:

Trykker man på dette symbolet, vises alle skrivebordene under ett på skjermen. Her er det mulige valg både for å legge til nye skrivebord (et pluss helt til høyre i skjermbildet) og til å fjerne skrivebord (et kryss oppe til høyre i hvert av skrivebordene). Trykker man utenom krysset på det skrivebordet man vil inn på, kommer det opp i full størrelse. 

Terminal og direktekommandoer

Som tidligere nevnt måtte man kunne angi direktekommandoer til operativsystemet om man ikke hadde et grafisk grensesnitt man kunne benytte. Dette er det mange Linuxbrukere som benytter seg av fortsatt. For å kunne gi slike kommandoer, må man starte opp et terminalvindu. Det finner man nede på menylinja som en et svart kvadrat med hvit ramme:

Det finnes også en tastekombinasjon som starter opp terminalen - hold inne (Ctrl) + (Alt)-knappen og trykk på bokstaven "t" (for terminal).

Vi skal ta et praktisk eksempel. Anta at vi vil installere Spotify. Spotify finnes ikke i de bibliotekene vi til nå har definert i programvarebehandleren. Googler man "Spotify for Ubuntu" kan man treffe på denne informasjonen:

------------------------------------------------------------------------------------------------

To get started, press Ctrl+Alt+T on your keyboard to open terminal. When it opens, run below command to add the Spotify repository to your system:

sudo sh -c 'echo "deb http://repository.spotify.com stable non-free" >> /etc/apt/sources.list.d/spotify.list'

Get the key:

sudo apt-key adv --keyserver keyserver.ubuntu.com --recv-keys 94558F59

After that, we can install the client after checking for updates:

sudo apt-get update

sudo apt-get install spotify-client

------------------------------------------------------------------------------------------------

Her må vi ta ett steg om gangen.

1. Først starter du opp terminalvinduet.

2. Så har vi en lang kommandolinje som skal skrives inn i terminalbildet. Å skrive en så lang tekst er vanskelig, og noe kan lett bli feil. Derfor er det enklere om man bare drar musepekeren over teksten slik at den blir uthevet. Så høyreklikker man, får opp en meny der man velger kopiér.

sudo sh -c 'echo "deb http://repository.spotify.com stable non-free" >> /etc/apt/sources.list.d/spotify.list'

Slik:

3. Så flytter du musepekeren til etter dollartegnet i terminalvinduet og høyreklikker. En ny meny dukker opp. Velg "Lim inn".

Da legges den kopierte kommandolinja inn i terminalvinduet og du kan trykke "Enter".

Du får spørsmål om passord, men så skjer det tilsynelatende ikke noe mer. Men i virkeligheten har vi nå fått lagt inn adressen til Spotify-pakkebrønnen i programvarebehandleren:

4. Neste steg dreier seg om tilsvarende å kopiere denne kommandolinjen:

sudo apt-key adv --keyserver keyserver.ubuntu.com --recv-keys 94558F59

og lime den inn i terminalvinduet og trykke "Enter".

Dette legger inn en såkalt "Public Authentication key" på din maskin, slik at du senere kan aksessere den nylig innlagte pakkebrønnen på en trygg måte uten å må logge deg på den på annet vis.

5. Kommandoen for å sjekke oppdateringer er så kort at du kan skrive den inn i terminalvinduet:

sudo apt-get update

6. Sist på programmet er selve installasjonen av Spotify. Tast den (eller kopiér) inn  i terminalvinduet:

sudo apt-get install spotify-client

Etter installasjonen er ferdig, finner du spotify i menyen.

--------------------------------------------------------------------------------
Oppdatert 28.02.2015


De vanligste Ubuntu-kommandoene


Oversikt over Linux-kommandoer


PDF-versjon av denne teksten


20 ting du kan gjøre etter linux er installert:

http://www.binarytides.com/better-linux-mint-17-cinnamon/


Også Linux-maskiner kan utsettes for virusangrep: 

https://en.wikipedia.org/wiki/Linux_malware

Tysk ekspert på meteorologisk instrumentering uttaler seg mot den påståtte CO2-påvirkningen av klimaet.

Den tyske meteorologen Klaus Hager fra Lechfeld mener at diskusjonen om tiltak mot klimaendringer er latterlig. Menneskene kan ikke ha noen merkbar innflytelse på klimaet, sier han.

Klaus Hager har praktisert meteorologi i 44 år og har forelest ved Universitetet i Augsburg, Tyskland, i 10 år. Han betraktes som ekspert på meteorologisk instrumentering og målinger.

Her er en oversettelse av et intervju med ham i avisa «Augsburger Allgemeine», 9. januar 2015:

Intervjuer:

«Mr. Hager, for tiden opplever vi en vinter som, med unntak av uken etter jul, ikke er noen ordentlig vinter. Kan dette betraktes som et resultat av klimaendringer?»

Hager:

«Det er lett å gripe til slagordet “klimaendringer“. Men dette har ikke noe med realteter å gjøre. Om du eksempelvis vil se på denne vinteren, kan vi belyse Augsburg-regionen. I en tidsserie på mer enn 60 år er den gjennomsnittlige temperaturen i månedene desember, januar og februar på minus 0,2 grader Celsius. I denne oppregningen av år er det en viss regelmessighet, men påstanden om at vi har fått det varmere i de senere årene, er det ikke mulig å finne.For de siste 10 vintrene gjelder det at 3 hadde temperaturer over middelverdien, men 6 hadde under middelverdien, og 1 lå på middeltemperaturen. Jeg kan også trekke frem andre størrelser, som det absolutte temperaturminimum som ble nådd for 20 år siden. Da målte man – 27,1 grader. I årene foran og etter lå temperaturene mer eller mindre tydelig over dette. Men det var en ordentlig sikk-sakk-kurs som ikke viser noen regularitet.»

Intervjuer:

«Og hva er konklusjonen da?»

Hager:

«Da må jeg bare sitere professor Lauscher fra Wien: “svingninger dominerer klimaet, ikke trender. Når det gjelder klima er endringer det eneste som er konstant“. Og hvis du ser tilbake i historien til menneskeheten, da vises igjen og igjen kaldere og varmere perioder. Romerne drakk vin i Augsburg, som i antikken. Den ble for det meste dyrket her i denne regionen. Dette ble gjort mulig på grunn av klimaet. Men frarundt år 350 ble det etter hvert kaldere, noe som var en betydelig grunn til migrasjon av folk i senantikken. I det østeuropeiske området forverret klimaet seg i slik at det var vanskelig å overleve i lengden.I vår tid er det slik at vi har en varm fase bak oss. Denne varte fra 60-tallet til midten av 90-tallet.Siden ca 2005 opplever vi atter en temperaturnedgang. Den målte nedgangen er noe dempet fordi man har endret målemetodikk.»

Hager:

«Klimavern er ideologisk ladet.»

Intervjuer:

«Hva mener du med det?»

Hager:

«Glass-termometre ble erstattet av elektroniske termometre rundt 1995. Og de reagerer raskere på temperaturvariasjoner. I åtte år har jeg utført parallelle målinger på Lechfeld. Resultatet var at de elektroniske termometrene viste 0,9 grader høyere temperatur enn forgjengere igjorde. Så her sammenligner man epler med pærer, selv om man i begge tilfeller måler temperaturer.»

Intervjuer:

«Det vil si, bare ved å benytte andre måleinstrumenter får du en høyere temperatur? Og dette benyttes deretter som et viktig argument i diskusjoner om klimatiltak.»

Hager:

«Det er riktig. Klimaendringer og klimatiltak er blitt ideologisk ladede og belastede tema. Man tør knapt motsi disse fordi du da straks vil bli plassert i «klimaskammekroken». Spesielt når det kommer til målrettet reduksjon av CO2-utslipp blir folk tatt ved nesen. De som bringer den såkalte drivhuseffekten til CO2 på banen, enten vitenskapelig eller politisk, bør tenke seg om først. Karbondioksidet er ikke giftig i naturen, men er nødvendig for fotosyntesen. I tillegg er våre værmønstre avhengig av et tosifret antall individuelle faktorer med ganske forskjellig vekting. Vær og klima er og blir på grunn av sin kaotiske kompleksitet fullstendig ukontrollerbart.»

Hager:

«Den menneskelige påvirkning på klimaet er overvurdert.»

Intervjuer:

«Igjen, for ordens skyld: Du sier altså at klimakrav knyttet til CO2 er ikke kan tas alvorlig?»

Hager:

«Å ilegge CO2-avgifter er faktisk en synd mot nasjonalformuen. Hvis man ønsker å stoppe den påståtte klimaendringen, så må man likevel spørre seg hva alt dette er og hvem som profiterer på dette på bekostning av borgerne?»

Intervjuer:

«Dermed er altså menneskelig påvirkning i form av utslipp av karbondioksid og innvirkningen på miljøet overvurdert?»

Hager:

«Definitivt. Luft består av om lag 78 prosent nitrogen og nesten 21 prosent oksygen. Bare 0,038 prosent karbondioksyd. Med andre ord, bare én av 2,632 luftmolekyler er en CO2-molekyl. Og hver 83 CO2-molekyler kommer bare nøyaktig ett fra menneskelige kilder. Dette for å vise det rette forholdet.»

Intervjuer:

«Dette gjør at dine påstander motsier tesene til mange andre forskere.»

Hager:

«Du vet, jeg sjekker gjerne fakta og ønsker andre å tenke over det og ikke svelge alt ufiltrert selv om tidsånden sier noe annet. Motoren som driver værfenomene er solen. De menneskeskapte klimaendringene vil vise seg å være luftboble. Dette kommer til å sprekke på linje redselen for skogsdøden – og det vil skje på grunn av naturen – her mener jeg når solaktiviteten faller igjen.»

*************************************************

Referanse:  

Det er eventyrlig hvordan klimaskremslene får florere i media uten å bli korrigert.

Sitat fra en virkelig klimaforsker, Richard Lindzen:

“Future generations will wonder in bemused amazement that the early 21st century’s developed world went into hysterical panic over a globally averaged temperature increase of a few tenths of a degree, and, on the basis of gross exaggerations of highly uncertain computer projections combined into implausible chains of inference, proceeded to contemplate a roll-back of the industrial age.”

Her er et eksempel på hvordan skremslene har skiftet karakter etter hvert som den spådde oppvarmingen ikke manifesterte seg:

Man kan fundere på hvordan ettertiden vil se på dette sammenbruddet av naturvitenskapelig metodikk. Her er en historie som viser hvordan folk kanskje vil betrakte dette i år 2109:

Keisernes nye teori

For hundre år siden levde et folk som syntes det var så forferdelig morsomt å skremme hverandre at de gang på gang prøvde å innbille hverandre at verdens undergang var nær. De brydde seg aldri å kontrollere faktagrunnlaget ordentlig eller å ta hensyn til innvendinger. I dette miljøet der undergangsteoriene florerte, gikk det meget muntert for seg. Hver dag dukket det opp nye profeter. En dag kom det to bedragere. De utgav seg for å være vitenskapelige forskere, og mente å ha bevis for at jordens temperatur steg på farlig vis på grunn av menneskelig påvirkning.

Ikke nok med at temperaturstigningen skulle lede til katastrofe og undergang, men oppvarmingen var av en slik art at selv synkende temperatur skulle betraktes som bevis for at det virkelig forekom en temperaturstigning. Og bevisene var så sterke og entydige at de eneste som stilte spørsmålstegn ved disse, var de som ikke brød seg om miljøødeleggelse og avskoging, eller også var de utillatelig dumme eller uansvarlige.

Det var en fin teori, tenkte de moderne keiserne. Hvis vi blir med på dette, vil vi kunne finne ut hvem det er i vårt rike som er for og hvem som er mot våre vakre omgivelser.  Vi blir og i stand til å skille de kloke og ansvarlige fra de dumme og uansvarlige.  Ja, denne teorien må umiddelbart opphøyes til lov. Og så de ga svindlere berømmelse og formue. De satte også opp arbeidsgrupper, skrev forskrifter og forslag basert på teorien som de lot som om de visste at stemte.  Men de hadde ikke det minste av egne bevis, men støttet seg helt og holdent til svindlerne.

Keiserne sa at vi at vi vet veldig godt at teorien stemmer.

«Bevisene er entydige», sa de.

«Nå, da er vi fornøyde», sa bedragerne.

Alle menneskene i riket snakket nå om den fantastiske og anvendbare teorien.

«Gud, så heldige vi er som kjenner til teorien, ellers hadde vi nok gått Undergangen i møte». For å understreke hvilken storslått teori dette var, gikk keiserne i prosesjon slik at alt folket kunne se dem. Og folket sa: «Gud så kloke de er! Hvor ansvarsfulle de er! Hvilket engasjement de har!»

Ingen hørte på barna som sto der og lurte på hvorfor ingen voksne visste eller våget å tenke annerledes. Ingen lot til å bry seg om at de grunnleggende data som teorien ble sagt å hvile på, nektet å dukke opp. Og tross i at bedragernes elektroniske korrespondanse ble offentliggjort, der det fremkom at de hadde frisert tallene for å få teorien til å stemme, var det ingen som våget å stille spørsmålstegn ved teorien av redsel for å virke uansvarlig eller dum. Det krøp i keiserne da de hørte barnas røster gjennom folkemengden. Men de tenkte som så: «Nå må vi holde ut til slutten av prosessen».  Så gikk de videre enda rankere, og hoffet fortsatte å videreføre den teorien som det absolutt ikke fantes noen bevis for.

------------------------------------------------------------------------------------------

Originalversjonen av historien "Kejsarnas nye Teori" er hentet fra boken "Sedelärande berättelser från förr", utgitt av Corren.se i 2009. Forfatter er Tove Lifvendahl, 

Jeg har oversatt dette eventyret fra svensk, og har forfatterens og forlagets tillatelse til å gjengi det på norsk.

Ulv, ulv ropes det i samband med hvert klimatoppmøte.

Vi opplever i disse dager en kraftig propagandakampanje der blant annet meteorologer fra ulike kanter av verden kommer med alarmistiske "langtidsvarsel". Dette er useriøst. Arbeidsgiverne har sikkert pålagt de stakkars meteorologene å fronte denne skremselspropagandaen uansett hva de selv måtte mene om problemstillingen. Men å finansiere slik propaganda er også useriøs omgang med våre skattepenger. 

Den globale oppvarmingen har vært på 0 grader C i over 18 år nå, så hvordan det er mulig å holde seg alvorlig når de kommer med påstander om 2, 3, 4, 5 eller 6 graders temperaturstigning i løpet av noen tiår, er svært vanskelig å forstå.

Isutbredelsen i Antarktis er rekordstor. 

Isutbredelsen i nord er også i ferd med å øke.

Naturlige variasjoner og sykluser er det vi har nå. Stopp hylekoret om hvor fælt det kan komme til å bli!

National Snow & Ice Data Center viser dette bildet:

Det er tydelig at isen er i vekst mot et nytt maksimum ca 2040.

I 2013 var det 71 handelsskip som seilte over Arktis og gjennom

Beringstredet mens det i år er bare to som har seilt samme veien.

I sommer har de også prøvd og redde opp vraket av polarskuta Maud

som ble skrudd på land i Cambridge Bay på sørsiden av Victoria Island i

nordvestpassasjen. Men de måtte gi opp pga for mye is. Nordvestpassasjen har vært helt blokkert av is i hele sommer.

Iskart som viser kraftig vekst i løpet av oktober: 

Det har fortsatt i november:

Litt mer om hvorfor de offisielle satelitt-målingene av havnivå avviker fra de som måles i fjæra.

Litt bakgrunn først.

Den tilsynelatende gjennomsnittlige lineære temperaturtrend i den globale temperaturen over en periode på 25 til 30 år korresponderer med en naturlig syklus i jordens klimasystem. Et hvert forsøk på å si noe om fremtidig temperaturutvikling må overse slike korte temperatursvingninger. En fornuftig metode er å betrakte midtpunktene i trendperiodene. For det 19. århundre  har vi et midtpunkt omkring år 1880, da temperaturavviket  var -0,35 C^o . Midtpunktet  for den siste fulle trendperioden er omkring 1990, da avviket (anomality) var + 0,1C^o . Det gir oss en økning på omkring 0,45C^o på 110 år, eller grovt regnet 0,4C^o pr. århundre.

Temperaturutviklingen ser slik ut:

Frekvensfordelingen av temperaturforandringene ser slik ut:

De klimaforskerne som har vært hovedleverandører til klimapanelet (IPCC) har, for å uttrykke det rimelig nøytralt, vært uredelige da de kom med sine spådommer. De har tatt utgangspunkt i bunnen av en slik periode (sinusfunksjon) omkring 1970 og produsert en lineær trend med sluttpunkt omkring maksimum av perioden (omkring 1998). En oppgave fullført på tilsvarende vis i videregående skole, ville ganske sikkert gi "ikke bestått". 

Dette er i korte trekk grunnlaget for skremselsvisjonene til IPCC-proponentene.

Så til havstigningen. Her har vi i lang tid sett en slik utvikling:   

Temperaturstigningen i havet viser en tilsvarende variabilitet som i lufta som da gir en termisk utvidelse av vannet. Også her har IPCC-proponentene ved hjelp av satellittmålinger tatt utgangspunkt i bunnen av en slik sinus-funksjon og laget en trendlinje mot toppen av denne funksjonen. Da har de lykkes å framskaffe en havstigningsrate på over 3 mm/år. Den lineære havstigningstrenden ser vi her:

Her trenger man ikke mer enn en kalkulator for å finne at vi i snitt har hatt en havstigning på omkring 1,5 til 1,6 mm/år, noe som er helt i tråd med det som Mörner har målt (som jeg har vist til tidligere). Ingen ting tyder på at denne havstigningen har akselerert i den senere tid - snarere tvert i mot.

Media har først og fremst hengt seg opp i de mest skremmende spådommene, men vi ser at de ikke slår til. Her er eksempel på noen av forsøkene på å spå om havstigningen:

At havnivåstigningen varierer syklisk demonstreres godt ved å betrakte denne figuren hentet fra GEOPHYSICAL RESEARCH LETTERS - "On the decadal rates of sea level change during the twentieth century":

-------------------------

Referanser: GEOPHYSICAL RESEARCH LETTERS, VOL. 34, L01602

Thayer Watkins: Cycles and Trends in the Hadley Climate Research Unit (CRU).

Thayer Watkins: The Spectrum of Average Global Temperatures - 1855 - 2003

Nå kan det være tvil om havnivået stiger i det hele tatt!

I 1992 ble satellittsystemet TOPEX/Poseidon en realitet. Her skulle man forske på havet. Satellitten sviktet i 2006, og ble erstattet av Jason-satellittene - den første av disse ble skutt opp i 2001.
Ett av formålene med disse systemene var å måle havnivåstigningen. Forskningsgruppen som ledet disse programmene oppdaget i 1997 en ganske rask havstigning, men fant etterhvert ut at dette kunne tilskrives en eksepsjonelt kraftig, naturlig, kvasi-periodisk klimahendelse ( El Niño/La Niña ). Havnivået sank tilbake igjen og etterpå steg det ikke målbart idet hele tatt. Flat trend, hvem ville trodd det?

Å måle havnivå og havnivåstigning er ikke enkelt. Jordoverflaten kan på en måte sammenlignes med en ballong. Trykker du den inn ett sted, buler den ut andre steder. Isen på Grønland er et eksempel på et slikt "trykk". Om all isen der smeltet og rant ut i havet - noe som selvsagt ikke skjer de første 100000 år - ville havnivået i verden stige med 5 - 6 meter, Men samtidig ville landområdene i nærheten heve seg på grunn av den enorme vekten som ble fjernet da isen ble borte. For Norge ville dette i praksis medføre at havnivået ville synke..

For å kunne måle havnivåforandring fra satellitt må man derfor først finne noe man kan kalibrere utstyret mot. Det smarteste må da være å finne kalibreringspunkter på landmasser som verken hever eller senker seg. Professor Nils-Axel Mörner ved Stockholm Universitet er sannsynligvis den person som har best kunnskap om dette. Han har over 500 fagfellevurderte artikler om dette emnet "på samvittigheten", og har god oversikt over status til fastmerkene rundt om i verden som benyttes til å måle havnivået. Han er i utgangspunktet svært kritisk til de fastmerkene Klimapanelet (IPCC) har benyttet seg av, da disse i stor utstrekning står på landmasser som beveger seg vertikalt. Benytter man seg av fastmerker på landmasser som ikke stiger/synker, finner man havnivåstigning på tilnærmet 1,0 ± 1,0 mm/år. I praksis kan det bety at vi ikke har havnivåstigning i det hele tatt for tiden.

Fig. 1 
Havnivåforandringer slik de fremstår ved målinger av Topex/Poseidon-satellitten etter innføring av "tekniske korreksjoner". Her vises en svak positiv trend som i stor grad ser i ut til å kunne tilskrives den naturlige El Niño-hendelsen i 1997.

Etterhvert som tiden gikk og målingene fra Jason tikket inn, innså de ansvarlige for disse målingene at trenden var tilnærmet lik null. Dette var selvsagt et problem. Kostbare satellitter var skutt opp for å bekrefte klimamodellenes holdbarhet. Her måtte noe gjøres. Man måtte tolke data på nytt for å få det ønskede resultat. Så i 2003 tok måleresultatet en plutselig dreining oppover slik at det kom mer i tråd med IPCCs spådommer om havnivåstigning. 2,3 ± 0,1 mm/år ( !!! ) . Her hadde man kalibrert utstyret mot de beviselig feile klimamodellene i stedet for å benytte fastmålepunktene ved havnivå. Representanter for IPCC er faktisk blitt spurt om hvorfor de har gjort dette. Svaret var: “We had to do so, otherwise there would not be any trend.”

Fig. 2
Havnivåstigningen etter "kalibreringen" i 2003. Merk at frem til år 2000 (Topex/Poseidon) er det nøyaktig samme måleresultater som vist i fig. 1. 

Senere har NOAA klart å justere ytterligere, så nå påstås det at havstigningen er på 3,2 ± 0,4 mm/år. Dette stemmer absolutt ikke med det man måler fysisk ved hjelp av fastmerkene ved havnivå. Her finner man at verken Maldivene, Tuvalu, India, Bangladesh, Fransk Guyana, m.m. har den minste antydning til havnivåstigning.

Dette er sannsynligvis den mest riktige måten å betrakte satellittmålingene på:

Fig. 3



For tiden har vi en svak nedadgående trend. Havnivået synker.




---------------------------------------------------------------------

Referanse: Nils-Axel Mörner - "Sea Level is Not Rising"

Hvor er klimaflyktningene?

Klimaflyktninger.

FN ved Klimapanelet + andre organ prøver som kjent å overgå Nostradamus (http://no.wikipedia.org/wiki/Nostradamus ) hva angår å se inn i fremtida. Dette burde gi grunnlag for mang en latter, hadde det ikke vært for at politikere og byråkrater i stor grad tror på spådommene. De presser nye, tåpelige regler og avgifter på oss skattebetalere som en konsekvens av denne overtroen. Latteren blir derfor ofte sittende fast i halsen.

La oss se på en konkret spådom. I 2005 spådde «United Nations Environment Programme» at klimaforandringer ville gi oss mer enn 50 millioner klimaflyktninger innen år 2010. Dette var folk som ville bli rammet av en rekke forskjellige katastrofer som f.eks. stigende havnivå, stadig flere alvorlige orkaner,  samt  katastrofal avlingssvikt.

GRID (et "forskningsorgan" som samarbeider med UNEP) i Arendal laget en oversikt som viste at de mest sensitive områdene i denne sammenheng var øyområdene i Stillehavet og Det Karibiske Hav.

I etterkant av disse dyste spådommene har det vært folketelling i en del av disse utsatte områdene. Her er noen tall:

Nassau, Bahamas: 

I 10-års-perioden fra 2000 til 2010 hadde befolkningen økt med 50 047 personer til 353 658.

St. Lucia:

Befolkningen økte med 5% i perioden mai 2001 til mai 2010.

Seychellene:

Befolkning i 2002:   81 755

Befolkning i 2010:   88 311

Solomonøyene:

Økning på 100 000 i løpet av perioden 2000 til 2010.

Store byer i Kina og USA var også blinket ut som steder som ville generere klimaflykninger.

Maldivene og Bangladesh var også utpekt, men vi venter fremdeles på disse 50 millionene med klimaflykninger.

-----------------------------------------------------

Litt mer dokumentasjon

Populære vrangfores​tillinger og massehyste​ri - om redselen for et varmere klima.

Den skotske journalisten Charles Mackay ga i 1841 ut en studie som omhandlet massehysteri og sosiopsykose med navnet “Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds.”

Her tok han for seg i detalj en mengde populære «sykdommer» på en underholdende måte. Her beskrev han både finanspanikk, medisinsk svindel, pseudovitenskap som alkymi og astrologi, samt troen på hekser. Han ønsket å finne ut hvorfor så mange personer valgte å tro på slikt som ikke bare er usant, men også potensielt dødelig. Svaret han fant var:

«Vi gjør hva vi kan for å finne ubehag; smaken av livet er ikke bitter nok for vår gane, derfor destillerer vi overflødige giftstoffer, finner på fryktelige ting for å skremme oss selv. Disse tingene ville selvsagt ikke eksistere om vi ikke diktet dem opp selv».

Finn på fryktelige ting for å skremme oss selv – tanken går uvilkårlig hen til global oppvarming. Mackay ville vært henrykt om han hadde opplevd selv-«piskerne» som benytter seg av og tror på begrepet «farlig menneskeskapt global oppvarming». Han ville med en gang ha sett at dette begrepet var i slekt med de andre emnene han hadde beskrevet – overtro maskert som vitenskap. Vestlig skyldfølelse for å ha «erobret» verden manifester seg som fiendskap mot de teknologiene som har gjort dette mulig. Apokalyptisk lengsel forkledd som politisk opplysning.

Farlig global menneskeskapt oppvarming er i praksis det mest utbredte massehysteri i vår arts historie. Oppvarmingen som disse myriadene av varmister advarer oss mot har ikke angrepet jordkloden, men heller hjernene og fantasien til disse «rett-troende». Og som alle slike vrangforestillinger, er det fare - fare for at hele menneskeheten vil bli «omvendt» av disse klimakultistene - og dermed å snu ryggen til de politiske, økonomiske og vitenskapelige institusjoner som har gjort oss så mektige, velstående og sunne…

Vil galskapen gi seg før dette skjer? Ja, jeg tror det. Stadig flere forskere står nå frem og advarer mot de mest overdrevne påstandene. Stadig flere velgere er også i ferd med å fatte mistanke til politikere og byråkraters hang til å avgiftsbelegge en fullstendig harmløs planteføde, CO2, bare for å kunne kontrollere produktivitet og dermed også frihet.

Fremtidige generasjoner vil nok undre seg over hvorfor så mange kunne tro på denne vrangforestillingen.

Nå har vi hatt 18 års stopp i den globale oppvarmingen.

Samtidig har våre CO₂-utslipp økt betraktelig. Siden oppvarmingen i luft har stoppet opp, ser vi at scientivistene (aktivistforskerne) har skiftet fokus fra luft- til hav-oppvarming. Dette er for så vidt ikke urimelig, da 71% av jordoverflaten består av hav, og vann har mye større varmekapasitet enn land og luft. Derfor vil havtemperaturen ganske naturlig ha stor innvirkning på klimautviklingen. Men fordi den globale temperaturstigningen har stoppet opp, unnskylder Klimapanelet og scientivistene seg nå med at oppvarmingen er her fortsatt, men varmen har for tiden «gjemt» seg ett eller annet sted. Kanskje dypt nede i havet der vi ikke klarer å måle den.  Ja, for vi har ingen målinger som viser oss denne varmen/varmeøkningen. De som påstår at denne varmen er målt, er ikke helt oppdatert.

Fra begynnelsen av 1960-tallet ble vanntemperaturene målt ved hjelp av såkalte bathythermographs (XBTs). Disse ble benyttet fra skip, stort sett langs de kommersielle skipsrutene. Dette ga en veldig dårlig geografisk spredning av målingene. Eksempelvis var det det ingen dekning i de sydlige havområdene i verden.

I begynnelsen av 2000-tallet startet prosjektet som gikk ut på å plassere omkring  3000 målebøyer ut i verdenshavene. Prosjektet var fullt operasjonelt i løpet av år 2003. Disse Argo-bøyene  har etter hvert gitt oss en mer fullstendig geografisk dekning av verdenshavene. Bøyene kan dukke ned til 2000 meters dybde, slik at man også kan måle temperaturer i dyphavet, der den globale oppvarmingen angivelig skulle ha gjemt seg nå.

Bildet viser dagens dekning i følge informasjonssiden til Argo-prosjektet.

Hva viser så disse Argo-målingene oss?

I strid med hva scientivister og media prøver å innbille oss, har man hatt en svak avkjølingstrend i havet siden før år 2004, ja kanskje helt tilbake fra da Argo-prosjektet startet. Målingene ser slik ut:

John Willis ved NASAs Jet Propulsion Laboratory, som har hatt ansvaret for Argo-dataene sa i mars 2008 på NPR : «Det har vært en svak avkjøling, men den er ikke betydelig».

Havdata som scientivistene stoler på, daterer seg tilbake til de ovennevnte XBT-målingene. Så nå, når vi har innført gode målinger, forsvant oppvarmingen på mystisk vis! Merkelig.

Problemet med temperaturdata i denne politiserte klimaforskningsverdenen, er at scientivistene har de fleste nøkkelstillingene innenfor klimavitenskapen. De eier og behandler datasettene. Datasett som motsier alarmist-teorien har en lei vane til å bli «rekalibrert» eller justert av «tekniske årsaker».

------------------------------------------------------------

Referanse: 

Joseph D'Aleo and Antony Watts
Surface Temperature Records: Policy-driven Deception?

Historien om CO2-molekylet som skulle ut og varme opp verden 2 grader.

Det var en gang 82 naturlig utsluppede CO2-molekyler som koste seg i atmosfæren sammen med en god del vanndamp pluss 218374 andre molekyler. 170396 av disse var nitrogen, 45876 var oksygen, 2032 var argon. De øvrige 70 var en blanding av metan, lystgass og ozon. Så hendte det seg slik at denne dagen ble det født et menneskeutsluppet CO2-molekyl som da steg opp i atmosfæren og traff de 82 slektningene sine.

"God dag, alle slektningene mine", sa CO2-molekylet da det oppdaget de andre. "Hva holder dere på med?", undret det.

"Vi er her for å gi plantene næring, og passe på at det ikke blir for kaldt her i verden!" sa de i kor.

"Hvordan gjør dere det?" undret det menneskeutslupne CO2-molekylet.

"Når de gjelder plantene, så gjør fotosyntesen at vi blir spaltet i ett karbonatom og ett O2-molekyl. Her bruker plantene karbonet til å bygge seg opp og bli store. Dyr og mennesker trenger oksygenet for å kunne leve. Derfor er vi ikke bare nyttige, men livsnødvendige for alt liv på jord" svarte de. "I tillegg dukker noen av oss og ned i havet når det blir kaldere. Der lager vi flotte, undersjøiske fjell av kritt".

Det menneskeutsluppede CO2-molekylet likte ikke tanken på å bli spaltet. Det hadde heller ikke særlig lyst til å bade ennå. Etter å ha tenkt seg om ei lita stund, kom han på en god idé.
"Dere hjelper atmosfæren med å holde varmen. Da skal jeg jammen være flink og varme opp atmosfæren 2 grader. Dette skal være mitt prosjekt. Jeg vil kalle det 2-gradersmålet."

Det menneskeutsluppede CO2-molekylet fikk nå opplæring i hvordan det skulle jobbe med saken. Oppskrifta var å vente på at det kom et infrarødt foton fra jordoverflaten som hadde en slik frekvens at CO2-molekylet kunne "spise" denne energien og komme i svingninger. Deretter gjaldt det å "sparke" til ett nabomolekyl slik at det fikk større fart. Når dette hadde blitt gjentatt mange nok ganger med hvert av de andre 218455 luftmolekylene, skulle det nok gi "vei i vellinga".

Molekylet ga seg til å vente, og etter noen timer kom det faktisk et foton som passet. Molekylet begynte å vibrere - men vips - så mistet det energien fordi det slapp ut fotonet igjen - men nå på skrå oppover. Ingen nabomolekyl ble varmere av dette. Fotonet forsvant ut i verdensrommet. Så gikk det mange timer, men de frekke vannmolekylene hadde samlet seg og ga seg til å fange alle de fotonene som vårt CO2-molekyl skulle ha. Dagen gikk, og molekylet var ikke kommet noe nærmere 2-gradersmålet.

Neste dag var det overskyet. Derfor slapp ikke solstrålene ned til jordoverflaten, og da kom det heller ikke noen passende, infrarøde fotoner opp derfra.

Slik fortsatte det. Tiden går, men 2-gradersmålet kommer ikke nærmere. Det er for mange andre faktorer som kjemper i mot. CO2-molekylet sliter og sliter, men virkningen er fortsatt lik 0.