mandag 16. oktober 2017

Ei virkelig merkelig stjerne

En eksoplanet er en planet som går i bane om andre stjerner enn sola. Pr. 10. mai 2017 hadde man observert 3529  bekreftede eksoplaneter. Men det er langt flere kandidater. De seneste årene har slike observasjoner økt i antall, slik:
























Illustrasjon hentet fra Wikipedia



Den første eksoplaneten ble observert 6. oktober 1995 og fikk navnet 51 Pegasi b, som befinner seg i en avstand på 50,9 lysår.  Omtrent 97% av slike planeter blir oppdaget ved hjelp av indirekte metoder, som for eksempel en nedgang i lysintensiteten fra stjernen de roterer rundt. 




3 planetkandidater som man har funnet i bane rundt  KIC 8478994. Den minste planeten har en gjennomgangsdybde på 12 deler pr. Million. Det tilsvarer en potensiell planet med radius mindre enn Merkur.  (Illustrasjon hentet fra astrobites.org). Merk at høyre og venstre kant av nedgangen i lysmålingen er symmetrisk.
















Samtidig som man leter eksoplaneter søker man også å finne ut om noen av disse har en avstand til sin sol som gjør dem til kandidater for å kunne være beboelige – en slags leting etter en alternativ jordklode. Området der liv som vi kjenner kan eksistere kalles på engelsk "The Goldilocks Zone" (Gullhårsonen). Her er en oversikt over de 13 mest sannsynlige planetene som pr. nå (2017) er oppdaget i "Goldilock-sonen" som man tror det kan være mulig for mennesker å bo på: 



Name
Type
Mass
(ME)
Radius
(RE)
Flux
(SE)
Teq
(K)
Period
(days)
Distance
(ly)
ESI
M-Warm Terran
≥ 1.3
0.8 - 1.1 - 1.4
0.66
229
11.2
4.2
0.85
M-Warm Terran
0.6
0.9
0.65
229
6.1
39
0.85
003. GJ 667 C c
M-Warm Terran
≥ 3.8
1.1 - 1.5 - 2.0
0.88
247
28.1
22
0.84
K-Warm Terran
8.2 - 2.3 - 1.0
1.3
0.70
233
112.3
1115
0.84
M-Warm Terran
≥ 2.7
1.0 - 1.4 - 1.8
0.56
221
39.0
22
0.77
M-Warm Terran
9.8 - 2.7 - 1.2
1.4
0.49
213
86.8
769
0.73
M-Warm Terran
0.7
1.0
0.38
200
9.2
39
0.68
008. LHS 1140 b (N)
M-Warm Terran
6.6
1.4
0.41
200
24.7
41
0.68
009. Kapteyn b*
M-Warm Terran
≥ 4.8
1.2 - 1.6 - 2.1
0.43
205
48.6
13
0.67
K-Warm Terran
10.2 - 2.8 - 1.2
1.4
0.39
201
267.3
1200
0.67
M-Warm Terran
4.7 - 1.5 - 0.6
1.2
0.29
188
129.9
561
0.61
M-Warm Terran
≥ 2.7
1.0 - 1.4 - 1.8
0.30
189
62.2
22
0.60
M-Warm Terran
1.3
1.1
0.26
181
12.4
39
0.58
* planet canditate/unconfirmed, (N) = new addition to the catalog



De første oppdagelsene ble utført av "High Accuracy Radial Velocity Planet Searcher (HARPS)  ved La Silla-observatoriet i Chile.  De fleste av oppdagelsene er i den senere tid utført av romteleskopet Kepler som ble skutt opp i 2009. Arbeidet tar tid, men bød ikke på store overraskelser før man peilet seg inn på stjerna med navn KIC 8462852. Der fant man at noe massivt, omtrent 1000 ganger større enn jorda blokkerte lyset med ujevne mellomrom. Denne observasjonen ble gjort i mai 2009. En slik lysblokkering varer vanligvis bare noen timer, men her var det en lysblokkering som varte nesten en uke.


KIC 8462852 lysdropp – versjon 1 (illustrasjonen er hentet fra foredraget til astronomen Tabetha Boyajian).
































I tillegg var lysdroppet usymmetrisk. Det som blokkerte stjernelyset kunne derfor ikke være rundt som en planet. Man observerte noen flere slike lysdropp en stund, men så var det helt stilt i flere år. Men i 2011 droppet lyset hele 15%. Dette er veldig mye, da en vanlig planet ville bare gi en reduksjon på 1%. Også her tok reduksjonen av lyset nesten en uke, men steg opp igjen etterpå i løpet av et par dager. Etter dette varte det helt til februar 2013.



KIC 8462852 lysdropp – versjon 2 (illustrasjonen er hentet fra foredraget til astronomen Tabetha Boyajian).





























Da kom en serie med slike "dipp" som varte nesten 100 dager. Også her var det forskjellig utseende på lysdroppene – noen varte bare en dag eller to, andre varte ukesvis. Noen av variasjonene gikk både opp og ned, som om forskjellige hendelser var overlagret hverandre. Så observerte man en nedgang i intensiteten av stjernelyset på omkring 20%.

De fleste forskerne som ble informert om dette mente at her var det noe galt med datene. Men nærmere undersøkelse viste at dataene var reelle, det måtte finnes en astrofysisk forklaring. Her var det noe i rommet som kom i veien for stjerna og blokkerte lyset. Mange engasjerte seg og trakk frem teorier om støv, planetkollisjoner (som da jorda og månen ble dannet). Noen av teoriene kunne forklare deler av de observerte data, men det var også mye av dette som ikke stemte med forsøkene på forklaring. Man prøvde seg også med å tenke seg en stor sverm av kometer som passerte foran stjerna i ett svært elliptisk omløp. Dette ville være i samsvar med observasjonene. Men det ville imidlertid kreve hundrevis av kometer som passerte mellom oss og stjerna, så i virkeligheten måtte det være snakk om titusenvis av kometer. Av alle dårlige forslag på naturlige forklaringer var dette den beste.
Forskere skal normalt beskrive resultater, men her kom de med en rapport som hadde flere spørsmål enn svar:




















Forskerne fant på en "flashy" tittel, "Where's the flux" – sjekk akronymet W  t  f

På dette stadiet innså man at naturlige forklaringer egentlig ikke var særlig overbevisende. Derfor måtte man, enten man ville eller ikke, også se på muligheten for at det kunne ha med aliens å gjøre. Derfor ba forskerne om at SETI-folkene måtte begynne å lete etter signaler fra dette solsystemet. Dette kunne man ikke holde hemmelig. MSM fikk tak i denne beskjeden, og dermed finnes det i dag titusenvis av artikler om stjerna KIC 8462852.



Melding på oppslagstavla til SETI-prosjektet pr. 06.10.2017:


The new study does not solve all of KIC 8462852's mysteries, however. For example, it does not address the short-term 20 percent brightness dips, which were detected by NASA's planet-hunting Kepler space telescope. (Kepler is now observing a different part of the sky during its K2 extended mission and will not follow up on Tabby's star for the forseeable future.)
And a different study—led by Joshua Simon of the Observatories of the Carnegie Institution for Science in Pasadena, California—just found that Tabby's star experienced two brightening spells over the past 11 years. (Simon and his colleagues also determined that the star has dimmed by about 1.5 percent from February 2015 to now.)
"Up until this work, we had thought that the star's changes in brightness were only occurring in one direction—dimming," Simon said in a statement. "The realization that the star sometimes gets brighter in addition to periods of dimming is incompatible with most hypotheses to explain its weird behavior."

Strange brightness dips

KIC 8462852, which lies about 1,500 light-years from Earth, has generated a great deal of intrigue and speculation since 2015. That year, a team led by astronomer Tabetha Boyajian (hence the star's nicknames) reported that KIC 8462852 had dimmed dramatically several times over the past half-decade or so, once by 22 percent.



Astronomen TabethaBoyajian er den som har ledet arbeidet med å observere stjerna, derfor har stjerna ofte gått under navnet "Tabby's Star".


Tabeta Boyajian







Lenker:


Mysteriet - foredrag av Tabeta Boyajian: https://www.youtube.com/watch?v=gypAjPp6eps

































fredag 13. oktober 2017

Når skal man benytte føre var-prinsippet?

Aktivister, aktivistforskere, politikere og byråkrater fortsetter å skremme oss med at våre klimagassutslipp vil forårsake armageddon på jord. Siden vi de siste tiårene verken har sett antydning til statistisk målbar økning i antall uvær, tørke, flomtilfeller, havstigning, issmelting eller temperaturstigning, har aktivistene som siste utvei trukket frem "føre var-prinsippet". Vi må kaste pengene etter denne oppdiktede trusselen som en slags forsikring, på samme måte som man forsikrer huset sitt. Nå kan man spørre seg om hvem som ville forsikret huset sitt dersom den årlige premien var minst like stor som verdien av huset - og om huset til slutt skulle brenne ville man ikke få utbetalt erstatning.

Skulle man virkelig ha anvendt dette føre var-prinsippet i andre sammenhenger, er det vel tvilsomt om man i dag hadde hatt tog, biler, fly eller romskip. Men én form for katastrofe vet vi vil komme, for det har skjedd før. En sterk påminnelse fikk man i Russland den 15. februar 2013 i byen Chelyabinsk. Uten forvarsel oppsto en "sol" nr. 2 på himmelen. Den ga fra seg sjokkbølger som knuste hundrevis av vinduer rundt om i byen. Dette var en asteroide på størrelse med et hus som ingen hadde observert på forhånd. Fremdeles finner folk biter av denne asteroiden rundt om i landskapet.

























En av mange biter som ble funnet




 

























En tilsvarende asteroide passerte jorda den 12. oktober 2017, men NASA visste om den på forhånd. Størrelsen var mellom 10 og 30 meter bred, og passerte jorda på en avstand av omkring 43500 km. Det er omtrent 1/8 av avstanden til månen.

Det finnes langt større asteroider som man ennå ikke kjenner til. Vi vet også at slike himmellegemer har truffet jorda tidligere med katastrofale følger. Det ville derfor være fornuftig om man begynte å allokere ressurser for å bedre varslingen av slike objekter samt å finne metoder til å hindre fremtidige katastrofer forårsaket av slike. Katastrofer vi virkelig vet kan inntreffe vil det være fornuftig å benytte føre var-prinsippet på.

Sett i perspektiv virker kampen mot eventuelle klimaendringer ganske bortkastet i forhold til denne reelle faren for katastrofe fra verdensrommet.

*

Den 19.10.2017 opplevde jorda en annen nær asteroidepassering. Asteroiden med betegnelsen 2017 TD6, på størrelse med en buss (ca. 10 x 22 meter), passerte med en avstand på 191000 km. Det er omtrent halve avstanden til månen.
Asteroidekollisjon er ingen teoretisk, oppdiktet trussel. Den er reell.














Lenker:

Om føre var-prinsippet:

Bilder tatt av asteroiden 2012 TC4 som passerte jorda den 12.10.2017:

Video som viser litt om styrken til som skjedde i Chelyabinsk i 2013:


Liste over slike farlige objekter som man vet om i dag:



Videoen: "These are the asteroids to worry about":




onsdag 11. oktober 2017

De som benytter konsensusargumentet i klimadebatten har ikke forstått den naturvitenskapelige metode

Michael Crichton (1942 – 2008), lege, forfatter og filmregissør, blant annet kjent for novellene “Andromeda Strain”, “Congo”, “Sphere” og “Jurassic Park”, var også en kraftig kritiker av påstanden om at det er konsensus blant forskere om den ødeleggende virkningen av våre CO2-utslipp. Han uttalte blant annet følgende:
Jeg ser på konsensusvitenskap som en ekstremt forferdelig utvikling som burde vært stoppet for lenge siden. Historisk har påstanden om konsensus vært skurkers fremste handlingsmåte. Det er en metode til å unngå debatt ved å påstå at temaet allerede er avgjort. Når du hører om konsensus blant forskere om ett eller annet er det på tide å holde godt på lommeboka, du er i ferd med å bli lurt.
La det være klart: vitenskapelig arbeid har ingen ting med konsensus å gjøre. Konsensus hører hjemme i politikkens verden. Innenfor vitenskap holder det at én forsker har rett, noe som medfører at han eller hun har resultater som er mulig å verifisere i forhold til den virkelige verden.
Innenfor vitenskap er konsensus irrelevant. Det som er relevant er reproduserbare resultat. De fremste forskerne i historien er store fordi de brøt med konsensus.
 Det finnes ikke noe slikt som konsensusvitenskap. Hvis det er konsensus er det ikke vitenskap. Hvis det er vitenskap er det ikke konsensus”.















Her er noen eksempler på forskere brøt med konsensus:
  • Det heliosentriske verdensbildet (Kopernikus/Galilei). Før denne teorien ble formulert, var det vanlige syn at jorda var universets sentrum. Nå kom sola plutselig i sentrum.
  • Utviklingslæren til Darwin ga oss den moderne evolusjonsteorien.
  • Ignáz Fülöp Semmelweis, ungarsk lege, f. 1818,  fant ut at man ville minke dødeligheten ved sykehusene om legene desinfiserte hendene mellom operasjonene. Hele legestanden “visste” at dette var bare tull. Semmelweis ble presset til å forlate stillingen sin fordi han ikke var enig i gjeldende konsensus.
  • Relativitetsteorien til Einstein og kvanteteorien til Planck er også gode eksempler.
  • Alfred Wegener kom på 1920-tallet med teorien om jetstrømmer  og kontinentaldrift. Begge teoriene møtte sterk motstand blant de etablerte forskerne, men er i dag fullstendig godtatt.
  • Barry Marshall og Robin Warren mottok i 2005 nobelprisen i medisin fordi de fant den bakterien som forårsaker magesår. Flertallet innenfor legevitenskapen hadde tidligere “visst” at det var røyking og stress som var årsaken til lidelsen.
  •  I 2011 mottok Daniel Shechtman Nobelprisen i kjemi for sin oppdagelse av kvasikrystaller, en kjemisk struktur som forskere tidligere trodde var umulig. Oppdagelsen til Shechtman var i sin tid svært kontroversiell. Han ble på ett tidspunkt bedt om å forlate forskningsgruppa han var del av. Det tok tid før funnene hans ble akseptert av andre forskere, men oppdagelsen har vist seg svært viktig. Hans kamp tvang med tiden andre forskere til å endre sin oppfattelse av selve materiens natur.

Lenker:
Michael Chrichtons Caltec foredrag: “Aliens Cause Global Warming



søndag 1. oktober 2017

Når kan menneskeheten dra til andre solsystem?

Elon Musk, mannen bak Pay Pal, SpaceX, Tesla, SolaCity, Hyperloop, OpenAI og Neuralink, har uttalt at han ønsker medvirke til å kolonisere planeten Mars slik at en verdensomspennende katastrofe her på jorda ikke vil utslette menneskeheten helt.

Alle svorne science-fiction-fans er klar over at dette vil la seg gjennomføre. Men i tider som disse hører vi stadig at nye eksoplaneter blir oppdaget. Dette er planeter som beveger seg rundt andre stjerner enn sola. Vil vi noensinne kunne transportere menneskeheten over slike avstander? Det er her tale om avstander på 4 lysår og oppover.

Pr. i dag vet vi om følgende teknologier:

Ionemotorer.
Den første ionemotoren ble satt i drift ved NASAs Deep Space 1 mission i 1998. En slik motor ligner på en vanlig rakettmotor, men men i motsetning til gass, sender den ut en strøm av elektrisk ladede atomer (ioner). Kraften fra disse motorene er svak, men kan virke i veldig lange perioder. På den måten kan romfartøy over tid oppnå en formidabel hastighet. Likevel er det anslått at det vil ta minst 19000 år å nå den nærmeste stjerna utenfor vårt solsystem.




Kjernefysiske motorer.
Ved å benytte kontrollerte, kjernefysiske eksplosjoner som drivkraft er det anslått at man skulle komme seg til Alpha Centauri (stjerna nærmest sola) i løpet av 130 år. Dette er en hypotetisk konstruksjon – den bryter med avtalen om forbud mot bruk av atomvåpen i verdensrommet.

Antimaterieraketter.
Her tenker man å benytte materie/antimaterie-reaksjon til å generere gammastråler eller sterkt ladete subatomiske partikler til fremdrift. Dessverre har vi pr. i dag ingen metode til å generere antimaterie til romfart. Om vi hadde slik teknologi, ville dette vært svært effektivt. 10 gram av antimaterie ville vært nok til å drive et romfartøy til Mars.

Se oppdatering om dette her.


Ormehull.
Et ormehull kan visualiseres som en tunnel som forbinder to forskjellige punkter i romtiden. Ormehull representerer en løsning av Einsteins feltligninger, men vi har ingen indikasjoner på at ormehull eksisterer. En kjent film (og TV-serie), "StarGate", tar opp denne problematikken.




Lysseil.
Denne teknologien kan benytte energien fra ladede partikler som kommer fra sola. Japans IKAROS romfartøy som ble skutt ut i 2010 demonstrerte dette da den dro mot Venus og tilbake mot sola. Dette gir oss saktegående fartøy og vil neppe kunne samle så mye energi at det er mulig å fullføre reiser til andre solsystem.



 Laserlys mot lysseil.




Andre planer omfatter kraftig laserlys mot lysseil, noe som kunne muliggjøre interstellare ferder. Dette er ikke utprøvd, men kan ikke absolutt forkastes. Breakthrough Starshot er et forsknings- og ingeniør-prosjekt som vil prøve å utvikle små romskip som kan nå andre solsystem. Prosjektet ble annonsert 12. april 2016 i New York. Den russiske entreprenøren Yuri Milner og kosmologen Stephen Hawking er styremedlemmer og drivkraften bak dette.
Konseptet går ut på å sende ut 1000 centimeterstore "romskip" som akselereres ved hjelp av kraftige laserstråler mot lysseil festet til "skipene". Fartøyene vil ha innebygde kameraer som vil kunne fange opp detaljer ved målet (f.eks. eksoplaneten Proxima Centauri B som ble oppdaget i 2016). Her er en oversikt over forventet tid slike ferder vil ta (tabellen er hentet fra Wikipedia):


Pr. i dag ser det mørkt ut om man vil forflytte mennesker til andre solsystem. Man skal imidlertid ikke undervurdere den menneskelige oppfinnsomhet. Det er bare 214 år siden damplokomotivet så dagens lys. Siden har vi forflyttet oss stadig raskere.

Å ta et veddemål på at vi vil kolonisere eksoplaneter vil neppe være regningssvarende. Da ville man i tilfelle måtte ha en forventet levealder på flere hundre år om man skulle ha håp om å innkassere noen gevinst.



Linker.

Breakthrough Starshot


Artikkel om laserdrevne solseilsonder















mandag 18. september 2017

Nå har isen i nord nådd sitt minimum for i år

De som tror på klimadogmet (at våre CO2-utslipp varmer opp kloden på en faretruende måte) har gjort flere framstøt for å vise at man kan ro og/eller seile til Nordpolen i sommersesongen. De som har studert ismeldingene fra det danske meteorologiske institutt og National Snow & Ice Data Center ble neppe overrasket da disse stuntene feilet. 

Nå har isen passert minimumspunktet. Pr. 16. september ser dette slik ut (dataene er hentet fra National Snow & Ice Data Center i USA) :











Når vi vet at sterke østlige vinder i mange måneder har blåst mye av isen vestover, slik at Nordvestpassasjen fremdeles er tettet igjen, er det rimelig å tro at isutbredelsen ville ha vært enda større ved mindre vind. Uansett ser vi av disse dataene at det virker som den spådde, årlige minkingen av isen i nord har tatt slutt. I år er det 37% større isutbredelse enn det var i minimumsåret 2012. Det er også mer enn 11% større utbredelse enn det var for 10 år siden.

Dette er helt i tråd med det som er målt av endring av temperatur i Golfstrømmen som har minket med en hel grad C siden 2006.














mandag 11. september 2017

Uredelig journalistikk om orkaner

Skjer det noe med været løper journalistene sporenstreks til klimaforskerne hvis levebrød er å opprettholde klimaskremslene for å forsvare stillingene sine. I den senere tid har dette dreiet seg om orkaner. Man kan lure på hvorfor de ikke oppsøker orkanforskere i stedet, noe som ville ha vært langt mer relevant. Vinklingen til journalistene blir useriøs og alarmistisk, noe som ikke minst gjelder media som Aftenposten, Dagbladet, VG og NRK. Som en reaksjon på et ekstra alarmistisk oppslag i Aftenposten har en forskningsleder ved Sintef Ocean, Anders Valland, sendt denne kommentaren til 2 av Aftenpostens journalister:

Hei, Jeg ser dere skriver enda en artikkel i serien ‘oi nå kommer det en orkan og det må skyldes klimaendringer ’.

Dette begynner å bli for dumt. Benestad (Meteorologisk Institutt) og Samset (CICERO) trekkes frem gang på gang, som om de har noe mer kunnskap på emnet enn andre legmenn. Hvorfor det?
Det holder ikke i dag at dere skriver en slik artikkel når hvem som helst kan sjekke fakta og finne at det Samset og Benestad sier er tull, fra ende til annen. Har dere utfordret dem på fakta om påstanden at orkaner blir kraftigere? Har dere kildesjekket materiale og gått til dem som faktisk kan noe om temaet?
Sist gang det var hysteri om orkaner og klima var i 2005. Da proklamerte Al Gore og hans venner Kevin Trenberth og Michael Mann at nå kom det til å bli massevis av enorme orkaner fremover, klimaendringene var her og Katrina var den nye normen.
De 12 årene som er gått siden 2005 har det vært stille. Helt stille. Og det skyldes at antall og styrke på orkaner er på nedadgående. Og da er det at de virkelige orkansforskerne, som Chris Landsea og Ryan Maue, og forskere som Roger Pielke sr. og jr. (far og sønn) har varslet at en slik rolig periode ikke kan fortsette. Hvordan vet de det? Jo, fordi det aldri har vært registrert en så rolig periode der borte som de siste 12 årene, og vi må forvente at aktiviteten går tilbake mot det normale. Nå kan det hende at det er i ferd med å skje, men vi må faktisk se i flere år enda om vi er tilbake i en normalsituasjon for USA og karibien.
Chris Landsea beskrev i 2004/2005 hvorfor en global oppvarming ikke ville gi flere og sterkere orkaner. Han begrunnet det med at for det første er havvannet i karibien og Mexico-gulfen allerede varmt nok til å danne de kraftigste orkanene, og at det ikke finnes noe som tilsier at økt vanntemperatur i seg selv gir sterkere orkaner. Som Landsea påpekte vil en varmere atmosfære, i henhold til hypotesen om global oppvarming, føre til større innslag av turbulens og vindskjær noe som reduserer muligheten for dannelse av en stabil syklon-vortex og at dette er en langt sterkere mekanisme enn oppvarming av havvannet. Landsea sa i 2005 at det var mer sannsynlig med en fremtidig reduksjon av antall og styrke på orkaner – 12 år etter kan vi si at han har fremdeles rett i det.

Harvey og Irma er ikke spesielle, de er normale. Og det er særdeles viktig å vite det. Samme hva vi måtte finne på å gjøre med utslipp av CO2 og andre såkalte klimagasser så har det absolutt ingen påvirkning på hverken forekomst av eller styrke på orkaner. Dette er dokumentert oppad vegger og nedad stolper, blant annet av IPCC som regnes som det fremste og største metastudie-arbeidet som gjøres om klima. Har dere lest de faktiske rapportene de skriver? Og hvorfor har dere ikke det, hvis klima er 'verdens største problem'?
Hvis de som faktisk forsker på orkaner skulle oppført seg som Samset og Benestad så ville de koblet kliamendringer til en nedgang i antall og styrke på orkaner. Men det gjør de ikke, av åpenbare grunner. De er forskere som forsøker å finne ut av ting, ikke aktivister som prøver å påvirke.
Har dere lagt merke til at Samset benytter, ordrett, samme retorikk som MDG? En 'uavhengig ' forsker, sies det. Men det er kanskje ikke interessant nok, journalistisk? Eller kanskje heller litt for skummelt å utfordre kollegiet, og bevege seg godt utenfor komforten i mengden?
Benestad og Samset er noen av Norges mest uredelige og uetiske fagpersoner. De fortjener ikke bruken av begrepet 'forsker'. De forsøker å slå politisk mynt på tragedier som rammer andre, på tross av at de sitter i en posisjon hvor de burde ha nok kunnskap til å vite at det de sier er direkte galt. Og de sitter i en posisjon hvor de påstander de kommer med gavner dem selv gjennom fortsatt fokus på og bevilgninger til deres arbeide og deres arbeidsgivere.
Slutt å være papegøyer og mikrofonstativ. Sette dere inn i fakta. Det dere har skrevet og gjort her er for dårlig.

Hilsen Anders Valland
Trondheim

Brevet kunne like gjerne vært sendt til NRK, Dagbladet, VG, Adresseavisa og Bergens Tidende.




(Teksten er gjengitt med forfatterens samtykke)





Faktasjekkere vil finne at det har vært andre uvær i denne perioden. Men det som regnes som alvorlige orkaner, styrke 3, 4 eller 5, som kommer i land i USA, er det som det er tale om i dette tilfellet.

mandag 28. august 2017

Så, havisen i nord er borte?

Troen på klimaskremselspropagandaen medfører at mange lar være å tenke selv, samt å undersøke fornuftig dokumentasjon. Ett eksempel er et seksmannsteam med eventyrere som den 20. juli i år la ut på tur med robåt fra Tromsø. Målet var å nå Nordpolen. De hadde hørt at sommerisen i Arktis tilhører historien.

Avisa Nordlys omtaler ferden:
https://www.nordlys.no/roing/verdensrekord/tromso/de-fem-mennene-har-tilbrakt-den-siste-uka-i-robat-og-satt-ny-verdensrekord/s/5-34-677460

Daily Mails verson:
http://www.dailymail.co.uk/news/article-4826254/British-rowers-stranded-Arctic-nightmare.html





























Den 10. august nådde de havisen ca. 79 grader nord (rett vest for Magdalenafjorden på Svalbard). Kulde og utmattelse gjorde at de snudde og rodde sørover til de havnet på Jan Mayen 19. august. Der ble de tatt hånd om folk fra den norske stasjonen på øya mens de ventet på å bli reddet av den britiske kystvakta.
Ekspedisjonen tar en tenkepause. Foto: 

Vi har imidlertid flere som har latt seg inspirere av påstandene om et isfritt Arktis. Den 14. august dro 2 seilbåter ut fra Nome i Alaska for å seile til Nordpolen. Denne ekspedisjonen ledes av en eventyrer ved navn Pen Hadow. Man kan finne både "Pen Hadow" og "Arctic Mission" på Twitter. De satser på å foreta reisen på den tiden av året da isen er nær sitt minimumsnivå – midten av september. For øyeblikket (27.08.2017) er de omtrent like langt nord som roerne var da de ga opp. De har nå truffet på is, men den er ikke så tettpakket som ved Svalbard. De har allerede begynt å få kalde føtter, noe som gjenspeiler seg ved utsagn på bloggen deres som:
"There was a possibility that the time needed for stationary-based research work, as well as the photography and documentary filming, might conflict with our other goal – to sail as far north as it is safe to go".
Uten å være synsk er jeg villig til å vedde på at de aldri vil nå helt frem til polpunktet.

Status 28.08.2017 kl. 16:00 - her går det litt frem og litt tilbake

Ferden nordover tok slutt den 30. august – da stanget de mot iskanten på 80 grader og 9 minutter nordlig bredde. Selvsagt blir denne fadesen forsøkt framstilt som om det var en vellykket ekspedisjon. 

I ettertid så vi at de selvsagt dro tilbake til Nome. 


Link til ekspedisjonens webside: http://www.arcticmission.com/



Jeg håper dog at slepet med polarskuta «Maud» klarer å fullføre ferden.

NRKs beskrivelse av ferden med «Maud»:
https://www.nrk.no/urix/spent-for-_maud_-slep-gjennom-isen-mot-gronland-1.13669826

Ette mye strev kom Maud frem til Assiaat på Grønland:
https://www.nrk.no/urix/is-og-storm-kunne-ikkje-stanse-den-100-ar-gamle-polarskuta-_maud_-1.13694224

Maud kom frem til slutt: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/L0O92V/roald-amundsens-polarskip-maud-tilbake-i-norge-etter-100-aar



onsdag 16. august 2017

Vi har ikke skylden for havstigningen

Media griper begjærlig alle alarmistvarsler om hvordan innenlandsisen på Grønland og i Antarktis smelter og hvordan dette vil få havet til å stige alarmerende raskt. At isen i virkeligheten legger på seg både i Antarktis og på Grønland for tiden er ikke til hinder for å fortsette med dommedagsprofetier.



I den vestre delen av Antarktis har det imidlertid vært observert reell nedsmelting, og media vil ha det til at det er våre "syndige" klimagassutslipp som er årsaken. Nå utgjør Vest-Antarktis bare en liten brøkdel av innenlandsisen der sør, så noen alvorlig fare for galopperende havstigning på grunn av denne smeltingen er likevel ikke til stede. Men også her viser det seg at det ikke er klimagassutslippene som gjør dette. Fra før av har man kjent til 47 vulkaner under isen her. Men nå har forskere fra Universitetet i Edinburgh oppdaget 91 nye vulkaner under isen i dette området. Det enorme området det her er tale om er sannsynligvis større enn rift-området i Øst-Afrika, og utgjør den tetteste konsentrasjonen av vulkaner på jorda.



 








Fra innkjøringen til Rift Valley i Kenya 








Turister har dokumentert at det er vulkanisme i området. Ved Deception Island pleier man å bade i varme kilder:















































La oss se om politikerne kan stoppe disse vulkanene med nye avgifter!

Kilde: The Guardian

Oppdatering 1. mai 2019 - Eksempel på aktivistisk overdrivelse om is-smeltingen i Vest-Antarktis: https://www.bbc.com/news/science-environment-48107497