Klimastreikende ungdom gir et dystert varsel

Gjesteinnlegg av Geir Hasnes:

Grønne Khmer og Kambodsja i sakte film

I 1975 tok Røde Khmer makten i Kambodsja. Hovedstaden Pnom Penh og de større byene ble evakuert i løpet av få dager, ved at soldatene gikk fra hus til hus og jaget folk ut. De som nektet, ble drept og husene deres satt i brann. Ingen skulle bo i byer, ingen skulle bruke moderne teknologi, alle skulle ut på landsbygda og dyrke jorda, for landet skulle bli selvforsynt.

De unge rødgrønne kommunistene var idealister, og derfor skånselsløse overfor deres eget folk. Ingen vet i dag hvor mange de drepte i løpet av de fire årene de styrte landet, men anslagene varierer mellom det forsiktige 1,5 millioner og det mer forferdelige over 3 millioner – av et land med mellom 6 og 7 millioner før de rødgrønnes overtakelse.

Ungdommene var effektive; de trodde på en lysende fremtid under kommunismen, de trodde på et grønt skifte i Kambodsja, et liv uten moderne fremkomstmidler og det forferdelige bylivet. Og siden de var som ungdommer flest, og hadde mulighet til det, drepte de alle som protesterte - og hvis noen tror jeg er morsom nå så får de heller sette seg og se på hva moderne dataspill går ut på – her dreper du gjerne tusener av fiender om dagen uten å tenke på moralske spørsmål.

Da det ble vanskelig å finne folk som protesterte, drepte de rødgrønne like godt alle med briller, for folk med briller hadde utdannelse og kunne lese, og slikt er farlig når det grønne skiftet skal innføres og nullutslipp skal oppnås. Da folk flest forsto at det medførte risiko å gå med briller, og kastet dem, undersøkte soldatene om det var noen som forsto fransk, og dersom du kunne det, så ble du drept – som mulig forræder. Utdannelse er farlig for makthaverne.

Ettersom det grønne skiftet gjorde at teknologi ble vanskelig tilgjengelig, ble de fleste som ble drept, slått i hjel med klubber, siden patroner raskt ble mangelvare. Men det var ikke alle som bøtet med livet på den måten, for de rødgrønne hadde også avskaffet denne vestlige og derfor forkastelige holdningen til sykdom, og følgen av dette var at nærmere halvparten av dem som døde gjorde det fordi det ikke lenger fantes sykehus eller medisiner. Og leger ble, som vi så over, drept av prinsipp.

Folk flest ser på Kambodsja som et land langt vekk, og kuriøst nok er landet Langtvekkistan, hvor Petter Smart tidlig på 60-tallet landet med helikopter for å drive utvikling, modellert etter bilder fra Kambodsja i fargemagasinet National Geographic.

Men landet var ikke sunket ned i barbariets gjørme. I Pnom Penh bodde det to millioner mennesker, og landet hadde enorme naturressurser og et høyt utdannelsesnivå.

Likevel kom det grønne skiftet som en bombe, det øyeblikket Røde Khmer tok over.

I Norge i 1975 forsvarte ungkommunistene Kambodsja, slik de forsvarte ”væpna revlusjon” og andre venstrediktatoriske forestillinger. Det tok flere år før myrderiene rakk frem til vestlig presse. Og i dag er Kambodsja et kuriøst land hvor turismen florerer og man ikke kan drive landbruk uten å støte på skjelettrester.

I dag skjer det rødgrønne skiftet for fullt i Venezuela, et land med slike enorme naturressurser at det simpelthen ikke er til å tro. Konsekvensen av de rødgrønnes elitediktatoriske styring er at oljeutvinningen er i ferd med å ta slutt, mat er bortimot umulig å få tak i, dopapir hører til fortiden, og det er ingen vits i å gå på jobb for inflasjonen har gjort at bussbilletten er dyrere enn det du tjener på en arbeidsdag. Selvsagt har de rødgrønne norske ungkommunistene lovpriset Venezuela i det siste, for landet er på god vei til nullutslippssamfunnet, samfunnet der ingenting fungerer og det ikke er noe å slippe ut. Brasil har stengt grensen så du slipper ikke ut av landet heller.

Historikeren Parkinson hadde rett den gangen han formulerte at det finnes et punkt der det koster mindre å motsette seg å betale skatter og avgifter enn å faktisk betale skatter og avgifter fordi disse har økt forbi smertegrensen. Når dette punktet nås går landet under.

I Norge ser vi det grønne Khmer, anført av de rødgrønne ungdommene, utfolde seg, men de trenger ennå ikke drepe dem som motsetter seg ideologien deres og klimareligionen, fordi de støttes av nesten hele det politiske apparat og nesten samtlige medier. Norge har lovfestet et grønt skifte og et nullutslippssamfunn, og i det siste har ungdommene blitt utålmodige og forlanger at oljekranene skrus igjen, jo før, jo heller.

Jeg tror ikke hverken folket i Kambodsja eller folket i Venezuela så hva som kom. Røde Khmer var mer effektive, mens det var følgene av den sedvanlige korrupsjonen i den sosialistiske eliten kombinert med detaljstyring og økende offentlige skatter og avgifter som langsomt drepte alt av initiativ og arbeidslyst i Venezuela.

Slik tror jeg heller ikke Norges befolkning hverken ser eller skjønner hva som skjer. Kambodsja utspiller seg i sakte film foran oss; hver dag leser vi klimasprøyt og hva det skal føre til, og hysteriet omfavnes av vår politiske, kulturelle og intellektuelle elite. Rektor ved NTNU, Gunnar Bovim, kommenterer fredag de klimastreikende ungdommene på følgende vis:

”To every rector/headmaster/school president/teacher who has empty classrooms and auditoriums today because of #FridayForFuture: Congratulations on your success in educating a generation ready to lead. #Climatestrike #Climate Action”

Det er en sorgens dag for Norge når rektor ved et renommert universitet, hvor også jeg ble utdannet, kan få seg til å lire av seg slikt sprøyt.

Ikke bare applauderer han tanketomheten i å streike fra den institusjonen som har lært elevene om elendigheten – det er jo der de burde samlet seg og lært mer om elendigheten – men han bruker en frase som dessverre brukes ofte i indoktrineringen av barn og ungdom: ”a generation ready to lead”.

Rektor ved NTNU ser en horde ungdommer streike uten annen grunn enn at dette er et fint pressmiddel som oppnår publisitet – og kaller dem morgendagens ledere.

Adolf Hitler opprettet sin Hitlerjugend allerede i 1922 og den ble kjent under dette navnet i 1926. Ungdommene fikk lov til å øve press på annerledestenkende, de fikk bruke vold og terrormetoder – og politikerne lot dem få lov til det, mens folk flest så med vantro og misnøye på det de gjorde.

Slik ser vi ungdom over den vestlige verden uteblir fra skolen – det gjorde ikke engang Hitlerjugend. De ventet med å male jødestjerner på butikkruter til fritiden.

Når begynner klimaungdommene å male ”klimafornekter” på veggene til de som ikke følger den rette lære? Når begynner de å gå løs på politikere som tør å fortelle dem om fotosyntesen? Nei, unnskyld, det er jo ingen politikere som vet hva fotosyntesen er! Når begynner de å sette opp bommer for å hindre biltrafikk? Å nei – unnskyld, det har de jo begynt med allerede i Oslo – vår motsats til Pnom Penh.

Mon tro hva rektor gjør når studentene uteblir fra auditoriene på NTNU, når professorene nekter å gå til timene, når forskerne slutter å forske? Fordi de er redde for klimademonen CO2?

Mon tro hva rektor gjør når oljeboringen går i stå, transport slutter å skje, skatteinngangen går mot null og vi ikke lenger har råd til å drive med universiteter? Når det grønne skiftet gjør at det blir nullutslipp av mastergrader? Slik vi så det i Kambodsja og ser det i Venezuela?

Når alle må tilbake til landbruk og fiske – og ingen får laget seg klær for da må jo dyr drepes for skinnet og sauer klippes for ulla – og det kan vi jo ikke tillate?

Det blir vel snart ulovlig å klippe gress?

Klimareligionen har tatt form av en gigantisk selvmordskult hvor alle skal drepes. Det går bare for seg i sakte film. Man har sluttet å få barn og skylder ikke på at man vil ha fritid, men på den dystre fremtiden. Og for sikkerhets skyld skal man fjerne CO2 også, så man er helt sikre på at alt liv på jorda dør ut.

Lykke til med det grønne skiftet.