tirsdag 16. januar 2018

Den globale oppvarmingen skulle være størst i nærheten av Arktis og Antarktis

I samband med påstandene om at vi har en galopperende økning av temperaturene, kraftigere jo lengre vekk fra ekvator man kommer, kunne det være på sin plass å undersøke sannhetsgehalten i dette. Et sted å starte ville være å sjekke med Meteorologisk Institutt (DNMI). For å kunne hent observasjonsdata har DNMI opprettet en webside, eklima.no som ser slik ut:







Ordner man seg brukernavn og passord, kan man finne mange observasjoner. Her er et eksempel på statistikkdata som kan hentes:































Ett hakk videre i menyene:



























Velger man eksempelvis Nord-Norge, og går videre:


























dukker det opp en side der du skal sette navn på rapporten, og så genereres det en datafil. Dataene finner du der det står rapportliste:






















Dette kan du lese inn i et Excel-ark.
































Genererer man en graf på grunnlag av dette, ble det i dette tilfellet seende slik ut:













Her kan man dra sine konklusjoner selv.




Lenke til svenske klimadata




















fredag 5. januar 2018

Gore-effekten

Det finnes et uttrykk som kalles "Gore-effekten". Dette er et fenomen som gir seg uttrykk i at nesten hver gang Al Gore skal holde et foredrag om den påståtte menneskeskapte, globale oppvarmingen, resulterer det i uvanlige lave temperaturer, høljende regn, hagl eller snø når han ankommer. I Wikipedia er dette rubrisert som politisk satire. Noen hevder i spøk at bare Al Gore viser seg et sted vil temperaturen i snitt falle med 27,6 grader C.

Første gang man virkelig la merke til denne effekten var i januar 2004. Da besøkte Al Gore Boston og New York for å tale om global oppvarming. Være ble bitende kaldt, ja, i Boston var det antakelig det kaldeste som var målt på nesten 50 år. I New York var det -40 grader C og vind.

I oktober 2006 var Al Gore på besøk i New Zealand i samband med fremvisningen av filmen "A Inconvenient Truth". Avisene der meldte om en usedvanlig kald oktober.

Ved Al Gores besøk i Australia i november samme år, snødde det i Queensland for første gang på 65 år.

I 2007 var Al Gores film nominert til Oscar. Da snødde det vest i Los Angeles og Malibu. Sist gang noe slik skjedde var i 1962.

Underkomitéen "on Energy and Air Quality" skulle holde en høring i februar 2007 med tittelen "Are Greenhouse Gas Emissions from Human Activities Contributing to a Warming of the Planet?". Høringen ble utsatt grunnet dårlig vær.

Snøværet i London den 29. oktober 2008 falt sammen med en debatt om global oppvarming. Forrige gang London opplevde noe slikt i oktober var i 1922. Al Gore dro videre til Cambridge der temperaturen var 7 grader C, men falt til -2 C om kvelden, noe som var svært nær rekorden som ble satt i 1940. I desember samme år var det Milano som ble åstedet for en tilsvarende hendelse. Utenfor lokalet der Gore talte om global oppvarming, snødde det.

13 juli 2009, ved oppstarten av "Safe Climate Australia" i Melbourne, var det også isnende kaldt. Det er oppgitt at temperaturen var under -15 grader C.

Det gikk ikke likere ved klimakonferansen i København i desember 2009. Her droppet temperaturen til under 4 grader minus samtidig som det blåste.

Ved klimakonferansen i Cancun i Mexico i 2010 opplevde man 6 dager i strekk med rekordlave temperaturer.

Den 14. september 2011 opplevde man isnende temperaturer i Nord-Amerika ved igangsettingen av Al Gores "Climate Reality Project".

Den 8. juni 2012 ved klimakonferansen i Rio opplevde man en ny historisk lav temperatur, -0,2 grader C. En så lav temperatur var ikke målt der tidligere i juni (målingene startet i 1913).

19. februar 2013 arrangerte Sierra Club og 350.org en klimademonstrasjon i Washington D.C. Det ble usedvanlig kaldt da også.



I disse dager skulle Al Gore holde en tale i Indianapolis om global oppvarming. Møtet ble utsatt inntil videre grunnet bitende kulde – kaldere enn -22 grader C. 












Kanskje burde Al Gore trappe litt ned på reisevirksomheten så han ikke starter en ny istid.








Lenker:




















onsdag 3. januar 2018

Klimaevangeliet vil koste oss dyrt

I klima-evangelismens navn lar politikere seg presse til mange merkelige vedtak. Noe av dette finner de på sjøl, andre ting er blitt pålagt oss fra EU-byrakratiet. Eksempelvis er vi også i Norge pålagt å innføre svindelopplegget med opphavsgarantier på levering av "grønn" strøm. Her skal strømleverandørene gi skriftlig garanti, mot et passe honorar selvsagt, på at strømmen som leveres kommer fra ren kraft. I Norge betyr dette stort sett vannkraft. Siden de fleste som har kjøpt slike garantier befinner seg på kontinentet (mest tyskere), er det nesten ikke noe igjen til norske strømkunder. Men alle som kjenner litt til elektronikk og Ohms lov vet at elektronene vi har i kontakten kommer fra de nærmeste kraftverk. Det betyr at vi fortsatt får "ren" kraft, mens tyskerne i stor grad fremdeles mottar strøm som er generert i varmekraftverk, uansett om de besitter et papir som påstår noe annet. Om folk i det private næringsliv hadde prøvd seg på noe slikt, ville de havnet bak lås og slå.

I Nord-Irland la politikerne grunnlag for et annet idiot-opplegg for levering av energi. Næringsliv som meldte seg på "the Renevable Heat Incentive (RHI)" ville motta £160 fra regjeringa for hver £100 de brukte på drivstoff, som for eksempel biovarmeanlegg (som Bodø Energi har på Rønvikjordet). En naturlig konsekvens av dette var selvsagt at man begynte å fyre opp sommer som vinter, også i tomme bygninger, for å karre til seg disse subsidiene.

Opplegget med "grønne sertifikater", der Norge også er koblet på det svenske systemet for utbygging av vind- og sol-energi, er uten tvil langt over kanten. Mesteparten av disse pengene – som strømkundene i realiteten betaler – går til å bygge ut ulønnsom vindkraft i Sverige. Hvorfor hører vi ikke flere protester?

Vind- og sol-kraft krever enorme subsidier for å kunne være "lønnsomme". Likevel er strømprisene i de landene som har drevet med slik utbygging blant de høyeste i verden. Norske politikere driver nå og godkjenner at vi skal bygge flere strømkabler til slike markeder, slik at vi også skal få høyere strømpriser her på berget. Hvorfor hører vi ikke flere protester?


Lenker: 
Om grønne sertifikater: https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8nne_sertifikater

Om opphavsgarantier: http://www.ia.hiof.no/mkit/GronnStrom.pdf

Om RHI: https://en.wikipedia.org/wiki/Renewable_Heat_Incentive_scandal

tirsdag 2. januar 2018

Klimatiltaksflyktninger

Det klimaindustrielle kompleks har gjentatte ganger lovet oss tusenvis, eller var det millionvis av klimaflyktninger, om vi ikke umiddelbart tar den globale oppvarmingen på alvor. Vi vet at det finnes mange flyktninger i verden, men dette er ofre for naturkatastrofer, korrupte regimer og krig, ikke et varmere klima.

Klimareligiøse politikere kan gjøre stor skade. Delstaten South Australia har i de siste årene blitt offer for politiske tiltak som gjør at man der er i ferd med å innføre MDGs "utopia". Der har man destruert varmekraftverkene og erstattet dem med enorme vindmølleparker. Dette har selvsagt vært ødeleggende for all industri som krever stabil kraft. Vinden blåser ikke bestandig, og noen ganger blåser den for sterkt, slik at vindgeneratorene må kobles ut. Dette har medført både korte og langvarige strømbrudd, som i sin tur har ødelagt smelteovner, lokomotiv og annet elektrisk materiell. Politikerne har i panikk prøvd å bøte på sine lite gjennomtenkte disposisjoner ved å la Elon Musk levere verdens største batteri for å kunne gi strøm når vindgeneratorene ikke kan. I praksis kan dette batteriet levere strøm i ca. 5 minutter - nok tid til at man kan varme opp vann til en kopp kaffe. 

Ødeleggelsen av strømforsyningen har imidlertid en annen alvorlig konsekvens. Australia har i utgangspunktet energioverskudd i form av kull, olje, gass og uran. Derfor har de lange hatt rimelige strømpriser. Dette gjelder ikke lenger. Nå er strømprisen i South Australia blant verdens høyeste. Dette går ut over nabostatene også, som er forpliktet til å levere strøm til South Australia når de ikke lenger har nok selv. Både bil- og gjenvinnings-industri har måttet legge ned. Det lønner seg ikke lenger. En mengde arbeidsplasser har forsvunnet - blant de få som lønner seg fortsatt, er de som selger bensin- og diesel-generatorer til næringsliv og privatpersoner.

      Slik har strømprisen endret seg i Australia de siste årene. Kilde: Energy Action

Nå har imidlertid politikere fra Pennsylvania vært på besøk i Australia. Der har de tilbudt enormt bedre rammebetingelser for australsk næringsliv om de pakker sammen og flytter virksomheten sin til USA. 

Her er det en reell fare for at vi vil få industri som flykter fra hodeløse klimatiltak. Ikke klimaflyktninger, men klimatiltaksflyktninger.


Referanse: MEDIA RELEASE MINERALS COUNCIL OF AUSTRALIA

lørdag 30. desember 2017

Solkraft - hva skjer når subsidiene faller bort?

Solenergi kan være fornuftig til enkelte formål. Eksempelvis til drift av utstyr som ikke krever mye strøm, som automatiske værstasjoner og hyttestrøm (i hovedsak til belysning). Men til større prosjekt, som å gi energi til tusenvis av husholdninger, er det dømt til å mislykkes.
Stikk i strid med hva aktivistorganisasjoner hevder, sliter solenergibransjen når subsidiene reduseres.




















Den skattesubsidierte støtten har i enkelte land vært så vanvittig at det overskrider enhver fornuft. Et større solenergifirma, Abengoa, hadde lenge så gode betingelser i Spania, at de kunne tjene penger på solenergi om natten. Dette gjorde ved å benytte dieselaggregat til å drive lyskastere som belyste solcellepanelene slik at disse ga fra seg "solenergi". Denne subsidieordningen er nå tatt bort, noe som gir som følge at Abengoa kjemper mot konkurs-spøkelset i flere land.

Bilde hentet fra Abengoas nettside.







Den 29. mars, 2016 innledet den amerikanske avdelingen av Abengoa konkursforhandlinger. Her er en oversikt over hva amerikanske skattebetalere har tapt:




































torsdag 28. desember 2017

Václav Klaus: "La oss ikke gi opp å kjempe mot kliama-alarmismen, det er aldri for sent!"

Dr. Václav Klaus, første  statsminister (1993–1998) og andre President i den  Tsjekkiske Republikk (2003–2013) og økonom som er talsmann for  fritt marked, talte ved konferansen for  "Association des Climato-réalistes", Musée Social, Paris, den 7. desember 2017.

Dette er en oversettelse av talen:

Spørsmålet om klimaalarmisme, at det er menneskelige samfunn som truer den globale oppvarmingen, har blitt et av mine fokusområder og hovedbekymring. Jeg er sterkt uenig i den globale oppvarmingsdoktrinen som er en arrogant tro som truer menneskelig frihet og velstand, en ideologi, om ikke en religion. Den lever uavhengig av klimatologiens vitenskap. Problematikken handler ikke om temperatur, men er en del av "ideologikonflikten".

Min måte å se på dette emnet er basert

- på en veldig spesiell opplevelse oppnådd under det kommunistiske regimet, der jeg tilbrakte to tredjedeler av livet mitt. Denne erfaringen skjerpet øynene våre. Vi ble overfølsomme overfor alle forsøk på å krenke frihet, rasjonalitet og fri utveksling av synspunkter. Vi ble overfølsomme for alle forsøk på å pålegge oss dogmene til dem som anser seg bedre enn resten av oss. I kommunisttiden opplevde vi en irrasjonell situasjon da vitenskapen samtidig ble fremmet og forbudt, rost og feiret, manipulert og misbrukt. Jeg har veldig tilsvarende kjensler av at det samme skjer nå.

- på at jeg er økonom som har et sterkt syn på rollen til markeder og regjeringer i menneskelig samfunn og økonomi, og til rollen synlige og usynlige hender som  kontrollerer våre liv og former vår fremtid, og jeg anser de politisk baserte tiltakene i økonomien knyttet med ambisjoner om å bekjempe klimaet som helt uholdbare.

- på at jeg har vært politiker de siste 25 år av mitt liv som bestandig har kjempet mot alle former for grønn ideologi, og særlig dens høydepunkt, den globale oppvarmingslæren. Jeg har i mange år vært intensivt involvert i den verdensomspennende, svært kontroversielle og tungt manipulerte debatten om global oppvarming og om menneskers rolle i den. Jeg var det eneste statsoverhode som våget å åpenlyst uttrykke et helt avvikende syn ved FNs generalforsamling for 10 år siden.

Jeg deltok aktivt i debatten på mange måter, mest synlig ved en bok med tittelen "Blue Planet in Green Shackles", som ble publisert på 18 språk rundt om i verden (den franske versjonen under tittelen "Planete Bleue en Péril Vert, Institut de Recherches Economiques et Fiscales, Aix-en-Provence, 2009). I år publiserte jeg en oppfølger "Skal vi bli ødelagt av klima eller ved å kjempe mot klimaet?" (Kun på tsjekkisk nå, den engelske versjonen kommer snart).

Jeg er ikke enig i den såkalte konsensusen som er proklamert om dette problemet av de globale oppvarmingsalarmistene. Den virkelige konsensus er veldig begrenset. Forskerne - og alle rasjonelle mennesker - er enige om at temperaturen har steget de siste to århundrene, og at menneskelige aktiviteter kan ha spilt en rolle. Ingenting annet. Det er tydelig at både størrelsen på oppvarming og dens årsaker fortsetter å bli diskutert. Det er absolutt ingen konsensus i denne forbindelse.

Politikerne som undertegnet Paris-avtalen for to år siden, er heller ikke klar over det manglende vitenskapelige grunnlaget for dette, men undertegnet avtalen fordi den tjener deres personlige og/eller politiske interesser. Det kan være eksempel både på uvitenhet og uærlighet.

Politikerne forsto at det å spille et global oppvarmingskort er et enkelt spill å delta i, i hvert fall på kort eller mellomlang sikt. Og de vet, som Keynes fastslo, at i det lange løp er vi alle døde. Problemet er at politikerne ikke tar hensyn til de langsiktige konsekvensene av politikk basert på denne doktrinen. De håper velgere vil sette pris på deres omsorg for problemer som er større enn bare å skue fram til de neste valgene.

Den globale oppvarmingen kan oppsummeres på følgende måte:

  1. Det starter med påstanden om at det er en ubestridelig, empirisk bekreftet, statistisk signifikant, global, ikke lokal oppvarming;

  1. Det fortsetter med argumentet om at tidsserier med global temperatur viser en økende trend som overskygger deres sykliske og tilfeldige komponenter. Denne trenden skal være ikke-lineær, kanskje eksponentiell;

  1. Denne trenden er erklært å være farlig for folket (i øynene til "myke" miljøvernere) og for planeten (av "dype" miljøvernere);

  1. Veksten i gjennomsnittlig global temperatur er postulert som et eneste eller hovedsakelig menneskeskapt fenomen som kan tilskrives økende CO2-utslipp fra industriell aktivitet og bruk av fossile brensler;

  1. Følsomheten til global temperatur til selv små variasjoner i CO2-konsentrasjon i atmosfæren skal være veldig høy;

  1. De pågående temperaturøkningene kan reverseres ved radikalt redusert CO2-utslipp, som skal organiseres ved hjelp av de internasjonale institusjonene for "global styring". De glemmer å fortelle oss at dette ikke er mulig uten å undergrave demokrati, individuelle lands uavhengighet, menneskelig frihet, økonomisk velstand og en mulighet til å eliminere fattigdom i verden.

Jeg tror ikke på noen av disse seks trosartiklene, og jeg er glad for ikke å være alene. Det er mange naturforskere og også sosialforskere, spesielt økonomer, som er. Problemet er at de ekte forskerne (eller de fleste) involvert i vitenskap er ikke villige til å diskutere denne doktrinen i det offentlige rom.

Hvordan skal vi få til en endring? Jeg vil våge meg til å påstå at vitenskapen i seg selv ikke vil gjøre det. Den globale oppvarmingsdoktrinen er ikke basert på vitenskap. Derfor er det ikke mulig for den vitenskapelige del av debatten å få stoppet dette.

Jeg er også redd for at en avgjørende forandring ikke kan komme som et resultat av nye empiriske data. Det er tydelig at dagens temperaturdata ikke bekrefter verken de alarmistiske og apokalyptiske syn på de troendes endetids-spådommer, eller deres kvasi-vitenskapelige hypoteser om eksklusiviteten av forholdet mellom CO2 og temperatur. Som vi alle vet, viste de statistiske dataene ikke en global oppvarming i de 18 årene mellom 1998 og 2015.

Å diskutere teknikkene i stadig økende dybde vil heller ikke hjelpe oss, fordi supportene av den globale oppvarmingsdoktrinen ikke er interessert i det. Deres ideer er ideologiske, og kommer ikke fra forskere eller klimatologer. Data og teorier, uansett hvor sofistikerte, vil ikke endre deres synspunkter.

Det samme gjelder den økonomiske dimensjonen av denne debatten. Hvis noen ønsker å redusere om ikke å eliminere CO2-utslipp, må han enten forvente en revolusjon av økonomisk effektivitet (som bestemmer utslippsintensiteten) eller begynne å organisere en verdensomspennende økonomisk nedgang. Ingenting annet er mulig.

Radikalt minkende CO2-utslipp har både kortsiktige og langsiktige konsekvenser. For å analysere disse må man ta hensyn til relasjoner  gjennom tidene og se på mulige kostnader. Det er åpenbart at ved å anta en svært lav, nær null-diskonteringsrente forsømmer proponentene av den globale oppvarmingslæren spørsmålet om tid og alternative muligheter. En lav diskonteringsrente brukt i globale oppvarmingsmodeller betyr å skade nåværende generasjoner (i forhold til fremtidige generasjoner). Vi bør ikke akseptere påstander om at ved å vedta en lav diskonteringsrente, beskytter vi fremtidige generasjoners interesser, eller at mulighetskostnadene er irrelevante fordi i tilfelle av global oppvarming eksisterer ikke problemet med valg. Denne uøkonomiske eller kanskje antiøkonomiske tenkemåten må aldri aksepteres.

Som en som personlig opplevde sentral planlegging og forsøk på organisere hele samfunnet ved hjelp av ovennevnte retningslinjer, føler jeg meg forpliktet til å advare mot de troendes argumenter og ambisjoner i den globale oppvarmingslæren. Deres argumenter og ambisjoner er svært lik de som vi pleide å høre da vi levde under kommunismen. Disse farlige ideene bør man kjempe mot. Det må gjøres på politisk nivå. Vi må forklare dette for de vanlige mennesker.


---------------------------------
Denne artikkelen ble også publisert i resett.no den 26. desember 2017.


Lenker:


Statement by President of the Czech Republic at the General Debate of the 62nd Session of the General Assembly of the United Nations, New York, September 26, 2007

torsdag 21. desember 2017

Melkeveiens stjerner - Jordas skjebne

Her er fire navn man bør merke seg, da det er gode sjanser for at disse med tiden vil få Nobelprisen i fysikk. Det gjelder Henrik Svensmark, Martin Enghoff, Nir Shaviv og Jacob Svensmark. I disse dager har de fått offentliggjort en artikkel i tidsskriftet "Nature Communications" som klargjør sammenhengen mellom høyintensiv kosmisk stråling, solaktivitet og skydannelse. Dette har påvisvbar (og målbar) innvirkning på klimaet på jorda. 

Henrik Svensmark har skrevet en kortversjon av dette som blant annet er offentliggjort i geoforskning.no               

Lenke:
http://www.geoforskning.no/12-mening/1665-melkeveiens-stjerner-jordas-skjebne



Lenke til rapporten i "Nature Communications":
https://www.nature.com/articles/s41467-017-02082-2