Massehysteri før og nå

Mennesker ser ut til å trekkes mot det som inngir frykt. En liste over katastrofefilmer ville fylle en bok.

Her er et utvalg av media-emner som viser noe av dette: morderbier, Maya-nyttåret 2012, Y2K, chupacabra, Bigfoot, GMO, romvesenbortføringer, zombier, romveseninvasjoner, skadelig mat, pester og rastløse vulkaner.

Den britiske forfatteren Charles Mackay behandlet de psykologiske aspektene ved det en anmelder kalte «de eksotiske feltene for masseselvbedrag» så tidlig som i 1841 i sitt trebindsverk «Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds». En nyere klassiker er "Rumor, Fear and the Madness of Crowds" fra 1959 av psykologen J.P. Chaplin.

Begge forfatterne hadde rikelig med materiale fordi menneskeheten slutter aldri å forbløffe. Det har vært økonomiske bobler som den nederlandske tulipanmanien fra 1634–1637 frem til den helt nylige kollapsen av Sam Bankman-Frieds FTX-kryptovalutabørs. Det har vært religiøse vanvidd, inkludert jakt på hekser og masseselvmord. Det har vært andre massehysterier som involverer det paranormale, sykdommer og verdens ende-scenarier. Den norske Bjugn-saken knytter seg også til rekken av slike hendelser.

Ikke noe har vært så potensielt skadelig som massehysteriet rundt klimaendringer som har infiltrert alle aspekter av de private og politiske livene til den vestlige sivilisasjonen. Teorien om at karbondioksid er drivkraften som øker verdenstemperaturen har forvrengt nasjonale budsjetter, fremmet dobbelthet, sådd misnøye blant noen og frykt blant mange, avsluttet karrierer og til og med filtrert ned til mandater om akseptabelt drivstoff for å koke vann i millioner av hjemmekjøkken. .

Alt dette selv om karbondioksid bare utgjør 0,04 prosent av jordens atmosfære, omtrent 425 deler per million, per februar 2024, ifølge The National Aeronautics and Space Administration.

Logikken burde lett vise feilen i denne karbondioksidteorien, akkurat som alle som tok grunnleggende biologi burde ha innsett at tøymasker ikke hindrer COVID-19-viruset. Ikke desto mindre har karbondioksidteorien nådd nivået av et aksiom i nesten alle vitenskapsfelt, uansett hvor fjernt disse befinner seg fra meteorologi.

Milliarder av dollar/euro/kroner blir pøst inn i tvilsomme elektriske prosjekter, selv når horder av mennesker marsjerer og begår hærverk fordi "nok ikke blir gjort" og nye elektriske kjøretøy bryter opp i spontane flammer. Millioner har jobber direkte eller indirekte for å bekjempe klimaendringer.

Rasjonell vitenskapelig diskurs har blitt kalt feilinformasjon eller desinformasjon ettersom klimaendringersaktivister kjemper for å forsvare sin «banehalvdel»  i møte med økende motreaksjon i offentligheten. Da trapper de opp med favorittvåpenet sitt: sensur.

Et klassisk eksempel er den nye dokumentaren kalt "Climate, the Movie." Den en time og 20 minutter lange videoen får med seg nesten alle argumentene som strider mot klimaalarmisme. Fremhevet er mange toppforskere, inkludert en nobelprisvinner, og alle er enige i temaet om at vi ikke har noen klimakrise.

Nesten umiddelbart oppfordret en pensjonert matematikkprofessor brukere på X-nettstedet til å sette i gang en kampanje på 10 000 personer for å få filmen fjernet. Han sa ikke at innvendinger bare skulle komme fra de som faktisk så videoen.

Klimakatastrofenettstedet Skeptical Science (24. mars) sa om videoen: «Klimafornektelse er som et slags flygende sirkus. Denne samme gamle karnevalstroppen trilles ut gang på gang for å spre tvil om klimavitenskap».

En videoside på sosiale medier tok ned dokumentaren etter kort tid, og Google og YouTube ser ut til å ha gjort klimafilmen svært vanskelig å finne i søkemotoren deres, en prosess kjent som «shadow banning».

Ironisk nok viser mye av "Climate, the Movie" hvordan de enorme summene med statlige penger som er bevilget for å løse en antatt klimakrise har undergravd akademiske studier og publisering. Noen av forskerne omtalt i videoen ble drevet ut av yrket sitt på grunn av sin manglende støtte til den lukrative (klima-)fortellingen. Noen fremhevede forskere påpeker at unge akademikere aldri ville få fullføre studier, legge ut obligatoriske tidsskriftartikler eller ha noen karrierefremgang med mindre de aksepterer katastrofefortellingen.

Tilhengere av klimakatastrofe har lenge sidestilt uenighet med fornektelse, og fremkalt bilder av dem som å ville fornekte nazistenes holocaust. De har blitt mer skingrende som spådom etter spådom siden tidlig på 1980-tallet har nektet å manifestere seg. New York City er ikke under vann. Det er ingen statistiske bevis på flere eller sterkere naturkatastrofer, og det arktiske isdekket, som ofte hevdes å forsvinne, er nå på et rekordnivå i forhold til gjennomsnittet for det 21. århundre. Isbjørn har det helt fint.

Noen land har ikke akseptert den datagenererte katastrofefortellingen. Kina, for eksempel, bygger mange nye kulldrevne strømgeneratorer.

Dokumentaren sier at variasjoner i solen og skydekke står for hoveddelen av endringene i jordens temperatur. Oppfatningen om at verdenstemperaturen øker kan delvis skyldes såkalte varmeøyer, værstasjoner som en gang lå på landsbygda og nå har blitt omsluttet av ekspanderende varmere urbane områder. Roy Spencer, som står bak, og har opprettholdt satellittovervåking siden tidlig på 1970-tallet, anslår den globale temperaturøkningen til 0,15 grader C per tiår.

Den siste varmere perioden var på 1930-tallet, udødeliggjort av John Steinbeck i romanen "The Grapes of Wrath". Dokumentaren sa at nåværende verdenstemperaturer er kjølige sammenlignet med eldgamle proxy-målinger. El Niño/La Niña-fenomenet i Stillehavet viser klimaets sykliske natur. Sivilisasjonen, som romernes, ser ut til å blomstre i varme perioder mens kaldere tider bringer hungersnød og uro.

Det er også bekymring for at regjeringsbyråkrater fingrer med klimarapportene fordi noen data merkelig nok skiller seg fra de samme dataene publisert tidligere. Påstanden er at offentlige ansatte forfalsker tall for å støtte katastrofefortellingen.

Reklame for "Climate, the Movie" beskriver det som "filmen som løfter lokket på klimaalarmen, og de mørke kreftene bak klimakonsensus." Dokumentaren er skrevet og regissert av Martin Durkin, den engelske produsenten bak dokumentarfilmen "The Great Global Warming Swindle" fra 2007.

De mørke kreftene vil inkludere verdens regjeringsforkjempere som ville bruke klimaalarmisme for å bygge et autoritært regime som ville kontrollere alle menneskers daglige aktiviteter.

Dokumentaren argumenterer også for at å begrense fossilt brensel, slik alarmistene foreslo, ville ha den alvorligste innvirkningen på tredjeverdens borgere som sliter seg ut av fattigdom.

Det er også fare for at radikale forsøk på å endre temperaturen kan ha langsiktige negative effekter. Forskere foreslo en gang å male Arktis svart for å øke temperaturen for å motvirke det som ble ansett som global avkjøling på 1970-tallet.

Fordi klimaet er syklisk, kan temperaturen igjen vise en svak nedadgående trend, og politikere over hele verden vil kreve seier mot varme og igjen insistere på at de trenger flere billioner for å bekjempe global avkjøling.

Videodokumentaren er obligatorisk visning for alle som vil diskutere, skrive om eller studere klimaet selv om de er voldsomt uenige i det som blir sagt.

Fritt oversatt og gjengitt fra 

https://amcostarica.com/What%20are%20your%20thoughts%20on%20Climate%20the%20Movie%20040324.html