Univers 25 - "Utopia"

 

Etter den andre verdenskrig har vår kulturkrets hatt en god periode med en positiv utvikling hva angår materielle forhold. Utdanninsmessig har vesten nytt godt et godt skolevesen, høyskoler og universitet. I de siste tiårene har dette imidlertid begynt å forfalle. De religiøse finner etter hvert en mengde endetids-tegn i den retningen samfunnsutviklingen har tatt. 

De fleste av vestens politikere ser nå ut til å ha gitt seg klimahysteriet i vold. Noe lignende har vi ikke sett siden hekseprosessene, selv om nok de samme psykologiske mekanismene  var i sving ved Bjugnsaken. Vi har en tilbakevendende klimaperiode på omkring 60 år som gir oss vekselvis kaldere og varmere klima. Siste gang man var redd for en ny istid var på 1970-tallet. 

Nå kappes politikerne med å kaste milliarder av våre skattepenger etter det å minke CO₂-utslippene i den tro at dette skal til for å hindre at jorda kommer til å koke om få år.

I og med at vi har hatt en rimelig stabil temperaturforbedring siden den lille istiden (fra midten av 1500-tallet til midten av 1800-tallet ), er det jo slett ikke noe grunnlag for panikk om temperaturen skulle fortsette å gå opp en tidels grad eller to pr. tiår – noe den ikke gjør mer. 

Lenke: https://www.woodfortrees.org/plot/hadcrut4gl/from:2015/to:2023/plot/hadcrut4gl/from:2015/to:2023/trend

I avkarboniseringens navn fjerner man nå her i vesten de fleste, ja kanskje alle stabile energikilder, og prøver forgjeves å erstatte disse med upålitelig kraft fra vind og sol. Dette gjør at bedrifter går konkurs og/eller legges ned eller flytter til steder der politikerne har et mer realistisk syn på hva som trenges for å holde industri oppegående og folk i live. Man skal ikke være svært klarsynt for å se at slik ustabil energiforsyning vil gi oss uoverstigelige problem  hva angår matproduksjon og transport. Dette vil igjen kunne forårsake kuldedød, hungersnød og alvorlig varemangel i årene som kommer.

Om man skulle fundere  på hvilke mekanismer som står bak en slik ødeleggelse av vestens samfunn, kommer jeg i hu en rottestudie som ornitologen John B. Calhoun startet i 1947. På 1960-tallet konstruerte han imidlertid "a Paradise of Mice", et spesialdesignet rom hvor mus hadde overflod av mat og vann, samt et stort oppholdsrom. I begynnelsen plasserte han fire par mus som i løpet av kort tid begynte å formere seg, noe som resulterte i at bestanden deres vokste raskt. Etter 315 dager begynte imidlertid reproduksjonen deres å avta betydelig. 

Da antallet gnagere nådde 600, ble det dannet et hierarki mellom dem, og da dukket de såkalte «vrakene»  ("wretches") opp. De større gnagerne begynte å angripe gruppen, med det resultat at mange hanner begynte å "kollapse" psykologisk. Som et resultat beskyttet hunnene seg ikke og ble nå aggressive mot ungene sine. Etter hvert som tiden gikk, viste hunnene mer og mer aggressiv oppførsel, isolasjonselementer og mangel på reproduktivt humør. Det var lav fødselsrate og samtidig en økning i dødelighet hos yngre gnagere. 

Så dukket det opp en ny klasse mannlige gnagere, de såkalte "vakre musene". De nektet å parre seg med hunnene eller å "kjempe" om plassen sin. Alt de brydde seg om var mat og søvn. På et tidspunkt utgjorde «vakre hanner» og «isolerte hunner» majoriteten av befolkningen. Etter hvert som tiden gikk, nådde ungdomsdødeligheten 100 % og reproduksjonen nådde null. Blant de truede musene ble homoseksualitet observert og samtidig økte kannibalismen, til tross for at det var rikelig med mat. Til slutt var den siste musen i universet 25 død. John Calhoun gjentok det samme eksperimentet 25 ganger til, og hver gang var resultatet det samme. 

Dette vitenskapelige arbeidet har blitt brukt som en modell for å tolke sosial kollaps, og denne forskningen fungerer som et samlingspunkt for studiet av urban sosiologi.

 

Det er visse likhetstrekk med utviklingen i dagens samfunn.